En liten fakta jeg kan dele:
Det er noe som skjer mot slutten av dette kapittelet, som har opphav fra en idé jeg fikk en gang i November/Desember. Noe jeg MÅTTE bruke i en historie. Det ble ikke noe av i juletida, men jeg tenkte det ville vært gøy å plante inn i en påskekrim. Uansett, dere får nyte det lengste kapittelet: Kapittel 5.
På søndag kommer kapittel 6, og på mandag kommer kapittel 7.
Linker til de andre kapitlene:
Kapittel 5
The Pyre of Sørland and A Conspiracy Unmasked
Harkestad kunne ikke tro det.
«E det sant?» spurte han, «Larsen e mordaren?»
Holm gasset fremdeles på. Han tittet flere ganger i speilene for å se om Jørgensens vakter fulgte etter dem.
«Ja, han sa det rett ut. Moen visste lenge at Larsen var bak, men han ville følge han, og ta han i en felle. Synd at han ble drept og ikke Larsen,» sa Holm og tok en brå sving. Nå var vi på kjent territorium. Bilen kjørte ned bakken til Rema 1000. Han gav Illevold telefonen sin og ba han om å ringe Eskås og høre om hvor de var hen. Det ringte og ringte, men ingen svarte.
«Ingen svarer,» sa Illevold.
«Pokker! Ja, de får klare seg på egenhånd. Vi MÅ komme oss på leir,» sa Holm og kjørte videre.
«Men e du sikker på at det e Larsen i musikk. Hugs på at det e ein Larsen i drill óg,» sa Harkestad, og det hadde ikke Holm tenkt på. De kjørte videre mot leir.
På sykestua hadde 230-drømmerne våknet opp. Hodene klarnet seg, og Kristoffersen var interessert i å høre hva som skjedde på slutten.
«Vi var fanget i drømmen. Og vi var ikke sikre på om det var en drøm i det hele tatt. Vi trodde vi var der, på ordentlig, i 1995,» sa Christiansen og så på de andre.
«Så kom dei. Sortkledde skrømt,» sa Due.
«Uten ansikt,» sa Skjerve.
«Og de prøvde å dra oss inn i deres verden så det ut som. Jeg vet ikke hva de var, men det var ikke noe fra denne planeten,» sa Christiansen.
Klokka var blitt mye. Det var på tide å gå tilbake til kuben. Det var ikke noe mer vi kom til å få ut av det her.
I det de gikk ut av sykestua så de Holm og gjengen komme gjennom leirvakta.
«Holm!» ropte Kristoffersen, «hvordan gikk det? Sa Jørgensen hvem det var?»
«Ja. Larsen er morderen,» sa han.
De andre var overrasket.
«Serr? Er dere sikre?» spurte Kristoffersen
«Det var det han sa, før han tilkalte vaktene. Kopperud og Andersen ble igjen, og vi får ikke tak i Eskås og gjengen,» sa Holm og tok opp mobilen. Det var fremdeles ikke noe svar, og Chevroleten deres hadde ennå ikke kommet.
«Men det vi gjør,» sa Illevold, «er å ta med Larsen fra musikk og Larsen fra drill i it avhør for å høre hvem av dem som er morderen.»
Gjengen satte i gang.
De dro begge karene fra rommene og bandt dem i tørkestativene i vaskerom 1.
«Hva faen gjør dere!?» sa Larsen i musikk.
«Helvete! Hva er det dere vil?» sa Larsen i drill.
Kristoffersen, Sørland og Gaard var stående der. Gaard var der av en ren tilfeldighet, siden han måtte rengjøre vaskemaskinen etter å ha fått om på grunn av pulver-rester.
«Kem a dere va det!» spurte Sørland. Kristoffersen så på han. Han ante ikke hvor flink Sørland var i avhør.
«Ein a dokker har drepe Moen og Ommedal. Kem e det for faen!» ropte han.
«Jeg sverger. Jeg har ingenting med det å gjøre!» sa Larsen i drill. Han måtte ha rett. Nesten ingen i drill har noe med krimmen å gjøre. Jeg mener, hvor mange i drill har jeg nevnt i krimmen? 4?
«Det er'kke meg!» sa Larsen i musikk.
Sørland hadde med seg det skumle blikket sitt og analyserte dem. Nesten som om han prøvde å scanne sjela deres. Jeg tror han likte å leke en Corleone i denne situasjonen.
«Tilstå! Ein av dokker! Ellers dytter eg denne svaberen i rumpa deres!» sa Sørland og hadde med seg den ene ødelagte svaberen fra kube 1. Kristoffersen gikk ut av vaskerommet. Han orket ikke å høre eller se mer tortur.
Han gikk heller inn til pussrom 1 der han så signal-Haugen, Storøy og Bratlien som pusset trommer med kobberpuss. Kavlie satt der også, i det ene hjørnet, og mettet skoene sine IGJEN.
«Yo mann!» sa Haugen, «finner dere ut hvorfor Larsen ha...» sa Haugen, men ble avbrutt av Storøy:
«Ja, hvorfor han har drept Moen og Ommedal?» sa Storøy.
Kristoffersen plukket opp en trommestikke og fiklet med den, mens han sa:
«Nei, og Sørland går så langt med å torturere dem begge for å få ut informasjon,» sa han og spant litt på trommestikka.
«Næ, fett. Den bevegelsen du gjorde med trommestikka så ut som den bevegelse de gjorde ca. 31 sekunder inn i '07-kontigentens trommestunt,» sa Bratlien.
Ut fra vaskerom 1 kunne man høre skrik. Det hørtes ut som både musikk- og drill-Larsen ble pisket med svaberen. Kristoffersen prøvde å stenge ut torturen.
«Vel, snakkes karer, jeg tror jeg må komme meg ut og få meg litt luft,» sa Kristoffersen og la fra seg stikka. Han har hatt hodet fast i denne etterforskningen og trengte en pustepause.
Kristoffersen var ute på null-plan. Han tenkte på de tidene de hadde egenøving SLO her nede. Den gangen Trondsen lekte med kamuflasje-farge, da vi hadde SLO-sisten og da vi sang oss igjennom Ola-drillen gang på gang. Mer rakk han ikke å tenke før han ble slått i bakhodet. BAM! Hele kroppen hans falt ned i bakken. Det var nesten like skummelt som å se Roland falle ned i bakken på sist gardeoppstilling. Fy søren, det var freaky.
Kristoffersen våknet opp i et lite rom fullt med masse kart på veggen. Det luktet nikotin her. Rommet var kun en liten kube der skrivebordslampen var den eneste lyskilden i rommet. Til venstre for seg så han to mørkerøde dører. Foran han var et skrivebord, ved siden av et skap. Bak han var en seng. Og det var alt. Da øynene klarnet kunne han skimte en skikkelse som satt på skrivebordet. Han kunne ikke se hvem det var, på grunn av skrivebordslampen som var foran han, men han så han hadde på seg en M04-uniform og en blå kompanistripe. Han greide ikke å lese navnestripa.
«Hvem er du? Hvor er jeg!?» ropte Kristoffersen. Han kjente at han var bundet fast til en stol med 5-meter snøre.
«Jeg forteller deg alt, om du er villig til å samarbeide. Om du gir meg ditt ord på at du vil hjelpe meg,» sa den ukjente mannen. Han hadde en sigarett i munnen.
Kristoffersen sverget på at han hadde hørt den stemmen før.
«Hvem er du?» sa Kristoffersen.
«Jeg er den du har lett etter siden dag 1. Jeg er morderen,» sa den ukjente.
På samme tid kom Kinden bort til rom 140. Et rom hun aldri har vært i. Det er jo forståelig. Det er en risiko man tar om man buser inn, for plutselig står en naken kar der inne. I fellesrommet satt Claussen og pusset tubaen sin. Instrumentet, altså. Hun tittet rundt. Aldri hadde hun vært der inne. Hun la merke til tuba-bildet på veggen (men ikke til mannen på bildet), og hun la merke til det arket som var rammet inn. Det arket som det stod: «Holdning! Snert! Samhold!»
«Claussen,» sa hun. «Jeg trenger din hjelp!»
Det var mørkt ute og 3 karer kom gjennom leirvakta. Norum, Eskås og Børsting. Penklærne var ødelagte, skitne og med blodflekker. Karene så ut som jordskjelvofre. Granum og Smørsting ble ringt opp av Norum, og de var på vei mot leirvakta for å hjelpe dem. Klærne så ut som noe som kunne kommet fra Føyens skap på en uventet skapinspeksjon. Helt ødelagt.
«Å nei. Hva har skjedd med dere?» sa Smørsting. De hjalp dem videre inn til sykestua. De trengte pleie.
«Altså, øh, vi ble angrepet,» sa Børsting i det de tok han inn på sykestua og ned på en seng. Legen gav han vann.
«Bilen krasja, sjø,» sa Norum. Han tok på hodet og kjente at sleiken hans var helt ødelagt. Han begynte å gråte. Smørsting gav han en god Smørsting-klem.
«Hva faen angrep dere?» sa Granum. Han var veldig bekymret for Eskås.
«Den lekre Chevroleten ble angrepet av noen spøkelser eller no. Det var lite chill! De var sortkledde og hvisket på et merkelig språk. Rimelig syyykt språk. Trondsen hoppet ut av bilen. Begynte å løpe, og, og de kunne lukte han på lang avstand, siden han smurte seg i kamuflasjefarge igjen. Og han smurte det inn på samme sted. Fy faen han er lite go' assa,» sa Eskås. Legen tok av skjorta hans og pleide såret han hadde på brystet, «så skulle de ta Åmot. De så han hadde noe av stor verdi som han ikke ville gi bort. En skulptur med et weird symbol.»
«Hva var symbolet?»
«Det var de greiene Nordgård tegna. Det var den hybrid-kombinasjonen av hane, pingvin og ape,» sa Børsting, «jeg skjønner nemlig ikke hvorfor Åmot ikke skjønte det.»
«Men det viktige spørsmålet er,» sa Granum, «fikk du dæ no?»
Eskås smilte og pekte på Norum. Norum nikket. Granum gliste og laget klikkelyder med munnen.
«7 stykker, sjø» sa godeste Norum.
«Niiiiice!» sa Granum, og hele gjengen smilte, til tross for at Åmot og Trondsen er borte for godt.
Kristoffersen tittet på den ukjente morderen. Han ville vite hvem han var.
«Ok, her er saken,» sa den ukjente og tok et drag av sigaretten, «jeg jobber for en kar som vil bli Gardens Herre. Han som leide meg ville at jeg skulle spionere på Kp. 3, finne ut hvilken gardist han kan lure og bruke i reisen hans i underverden, og han vil at jeg skal sørge for at ingen finner ut at han er på vei inn.»
«Hæ? Så du jobber for han som vil bli Gardens Herre. Jeg trodde du var den fremtidige Gardens Herre. Du er bare en leiemorder?»
«Jeg e'kke noen leiemorder. Jeg har aldri hatt lyst til å være no' Gardens Herre-piss. Jeg skrev «Den fremtidige Gardens Herre» på lappen til Moen, ja, men det er han jeg jobber for som er ute etter å bli det. Og døden til Moen og Ommedal, det, det måtte bare skje. Jeg kunne ikke la dem komme seg inn i underverdenen. Jeg er en enkel spion som bor her,» sa den ukjente.
«Ja, og hvor er her?» spurte Kristoffersen. Han hadde aldri sett dette rommet før.
«Du vet ute på null-plan? Utenfor den kjære oppstillingsplassen deres på kp. 5. Der er det to dører som det står «Gass under trykk» på. Ikke sant? Den ene står det Acetylen og den andre står det Oksygen på. Der! Der bor jeg og vi er der inne nå,» sa han.
Kinden og Claussen løp til pussrom 1 der signal-gutta satt og pusset trommene sine. Kavlie hadde dratt, men Rystad og Vambeset hadde kommet.
«Har dere sett Kristoffersen?» spurte hun.
«Han va...» sa Haugen.
«Han var her for litt siden. Hva er det?» avbrøt Storøy.
Kinden bestemte for å fortelle det hun og Claussen oppdaget.
«Etter å ha pratet med spøkelset i kube 2 måtte jeg finne den døde kroppen hans. Derfor kontaktet jeg Claussen, som stiller kp.5-gangen. Vi brøt oss inn i det stengte dusj-rommet der. På en av gulvflisene stod det risset inn: «Daisy». Under den baderomsflisen var det et håndtak som åpnet en liten luke under bakken,» sa hun. Signaltrommisene lyttet faktisk.
«Vi gikk ned den luken, ned til et hemmelig rom under bakken. Der så vi resten av kroppen til Fredriksen. Han som ble drept av Lt. Caspersen, og som politiet ikke greide å finne alle kroppsdelene til. Der fant vi denne boken og flasken,» sa hun og pekte på det Claussen holdt i hendene sine. En eldgammel bok som kunne ha vært en bibel fra 1700-tallet. I den andre hånda hadde han en eldgammel vinflaske som man ikke kunne se igjennom.
«Sjekk hva boka handler om,» sa hun og viste den til signal-gutta
«Fy faen,» sa Storøy.
«Dette er opprinnelsen til alle SLO-bevegelser!» sa Bratlien. Boka var fylt med SLO-bevegelser. Alle som vi hadde lært oss, pluss mange mer.
«Næ, sjekk ut det her. Finsk sakte marsj! Amerikansk sidestep! Ved ryggen R!» sa Rystad.
«Sjekk ut Polsk på aksel. Ser ut som lininga til hovedkorps-slagverkere,» sa Bratlien.
«Haha, sjekk belgisk helt om! Så latterlig! Den ser ut som en sex-stilling,» sa Vambeset.
«Trynet ditt ser ut som en sex-stilling,» sa Bratlien.
«Vel,» sa Kinden, «hvis dere ser i forordet i boka, så er egentlig alle bevegelsene vi gjør i sluttet orden en alternativ metode til seksuell samkvem, men det er ikke viktig nå. For det jeg og Claussen fant inne i boka var nemlig dette. Et gammelt kart!»
Hun brettet ut et svært kart.
«Det vi tror er at dette er et kart til Gardens kammer og Gullstokken. Og se der! Der er også symbolet Nordgård tegnet etter de ville drømmene han hadde. Men problemet er at det blir vanskelig å følge dette kartet. Der hvor veien deler seg i to, der er det brent vekk med et strykejern,» sa hun.
Lydene fra vaskerom 1 hørtes fremdeles. Sørland hadde helt sikkert nye og kreative måter å torturere ut informasjon på.
«Jeg skjønner fremdeles ikke greia her? Gardens kammer?» sa Bratlien.
Kinden fortalte nå hele historien til dem. Om Gullstokken, Gardens kammer, Fredriksen, om gardeskrømtene og alt det hun hadde lært. På samme tid kunne de høre lyder fra pussrom 2. Det var gitt melding om å flytte pianoet opp til kubegang for inspeksjon. Det var rykter om termitter, og Richard fra stab skulle sjekke det ut. Nordgård og Wormdahl bærte det opp. Wormdahl stod framme og holdt pianoet oppe, mens Nordgård stod nede og dyttet den opp. Ja, dere vet hva som skjedde. Wormdahl glapp taket og mistet pianoet på Nordgård, som falt ned hele trappa med pianoet på seg. I et voldsomt brak ble pianoet helt ødelagt i enden av trappa og laget mange fine merker Skjerve ville slite med på vaskingen. Termittene krøp ut av pianovraket som lå på toppen av bevisstløse Nordgård.
«Nææ! Shit ass! Serr! Gikk det bra, Nordgård?» spurte Wormdahl.
Kristoffersen pratet fremdeles med den ukjente.
«Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg skal hjelpe deg, når du har spionert på oss hele tiden og drept to av oss!» sa Kristoffersen.
«Jeg drepte Moen for han oppdaget meg. Han hadde tenkt til å drepe meg. Jeg var ikke ferdig med det jævla arbeidet. Jeg hadde ikke fått lønna mi ennå. Moen kunne ikke finne inngangen til underverdenen. Faen, jeg kunne ikke la det skje. Det hadde ødelagt alt. Så jeg var på vei ut av leir via min hemmelige inngang for å få sjekken med pengene.»
«Hemmelig inngang?»
«Ja, det er en hemmelig vei som går gjennom veggen på sykestua, under bakken og ut av leir. Hullet er gjemt bak en plakat av Nirvana. Men faen, Ommedal så meg, så jeg hadde ingen valg. Jeg måtte drepe henne også,» sa den ukjente og tok et drag av sigaretten sin.
«Men hvem er arbeidsgiveren din? Hvordan ser han ut? Er det Lt. Caspersen?»
«Jeg har ingen anelse. Har aldri sett han, og hver gang han har pratet med meg har han hatt på seg en jævla maske. Men grunnen til at jeg trenger din hjelp er at han fortalte meg hans virkelige hensikt i går kveld. Han fortalte meg om det som egentlig var inne i Gardens kammer, og hvordan han skal bruke det til å oppnå verdensherredømme. Det var da jeg visste at han hadde lurt meg. Jeg trodde han kun lette etter en jævla inkaskatt nede i underverdenen, og ikke nøkkelen til å kontrollere hver eneste levende skapning her på jorda. Så jeg spør nå om hjelp, for hvis ikke vi stopper han før han finner kammeret, da er alt håp ute» sa den ukjente og tok enda et drag fra sigaretten sin.
«Men jeg skjønner fremdeles ikke. Hvordan vet du hvem vi er? Hvordan har du gjemt deg her blant oss? Og hvordan fikk du all materiell, det skapet der, og M04-uniformen, den blå kompanistripa di? Hvem er du?»
Den ukjente fjernet skrivebordslampen så Kristoffersen kunne se fjeset hans. Kristoffersen gispet. Han visste han hadde sett det fjeset før.
«Deg?» sa Kristoffersen.
Kinden, Vambeset, Claussen, Rystad, Haugen, Storøy og Bratlien diskuterte fremdeles.
«Men tenk over det, karer,» sa Vambeset. «Symbolet Nordgård tegnet er en kombinasjon av en hane, en ape og en pingvin. De finnes her på leir!»
«Ja, statuen av apen, den Sir Nils-pingvinen, og hanen ved undervisningsbygg. De tre må ha noe med Gardens kammer å gjøre!» sa Claussen.
«Kanskje inng...» sa Haugen.
«Kanskje inng...» sa Haugen.
«Kanskje inngangen er under en av de statuene!» avbrøt Storøy.
«Ja! Det må det være, Storøy,» sa Kinden. «Hintet til Moen var å se hvor sola treffer på morningen, og sola går jo opp bak...»
«Bak Apeberget. Genialt!» ropte Rystad.
Hele gjengen satte i marsj med en gang. De hørte skrik og gråt fra pussrom 1, og en sint bergenser som kjeftet. Stakkars Larsen og Larsen som blir møtt av hard vestlending-tortur.
Det var mørkt ute, og klokka var 22.08. De brydde seg ikke. Dette måtte gjøres. De kom seg til Apeberget og alle guttene, pluss Kinden, holdt rundt statuen. De tok i alt de hadde og skjøv statuen for å se om det var noe under. De håpet på en luke, en tunnel eller hva som helst som kunne hjelpe dem. Statuen gnisset mot mursteinene under, og når de fikk den vekk så de en marmorplate med store bokstaver risset inn.
«Holdning?» sa Rystad.
«Så utrolig random,» sa Vambeset.
«Trynet ditt er random,» sa Bratlien.
«La oss sjekke de andre statuene,» sa Kinden.
De gikk bort til Sir Nils Olav, pingvinen. De dro vekk statuen og under var det en lik marmorplate. Der stod det: «SAMHOLD».
«Ja, selvfølgelig!» sa Claussen. «Det er jo det som står i den rammen på 140. Holdning, snert og samhold. La oss sjekke under hanen. Der skal det stå snert!»
De gikk bort til den og sjekket under hane-statuen. Der stod det: «SNERT».
«Jeg skjønner fremdeles ikke hva som er greia her,» sa Vambeset.
«Trodde vi skulle til en underjordisk labyrint. Hva har holdning, samhold og snert med dette å gjøre. Nå ble jeg dritskuffa,» sa Bratlien.
«Det ble ikke jeg!» sa Claussen. Alle trodde han spøkte, men han smilte. Han tittet vekk fra hanen.
«Tror du det er det her som er passordet, Claussen?» sa Kinden. Claussen så ikke engang på henne, men på noe helt annet.
«Vi må samle resten av troppen med en gang. Dette er svaret!» sa Claussen.
Kristoffersen var sjokkert over å se fjeset hans. Det var ikke Larsen i musikk. Ei heller Larsen i drill. Men gode, gamle Freddy Larsen. Den ene signaltrommeslageren som droppet ut etter den første uka her.
«Jeg er nesten overrasket over at du husker meg,» sa Freddy. «Min arbeidsgiver sa at hvis jeg melder meg inn i kompaniet, og dropper ut, så får jeg en heftig pengesum. Det var oppdraget, og etter en uke hadde jeg det jeg trengte. Jeg ble kjent med musikktroppen på Terningmoen, og var heldig nok til å havne på rom med en annen Larsen. Så hvis alt skulle gå galt, ville han få skylda. Det var perfekt. Jeg brukte natten på jævla Terningmoen på å snike meg rundt i rommene, og stjele tøy som jeg kom til å trenge her etter dimmisjon. Membranjakka til Smørsting, sokkeparene til Fylling, M04-klær og mye mer. Jeg visste at det kom til å bli et helsikes TS-rot den neste måneden, men da hadde jeg vært borte for lengst. Da vi kom på Huseby ble vi vist rundt i leiren og da fikk jeg informasjon som jeg trengte. Jeg la merke til dette rommet her da vi gikk rundt på null-plan. Et stengt rom i nærheten av Kp. 3. «Gass under trykk»-dørene. Det hadde vært et perfekt gjemmested, så jeg gjemte alt det stjålne materialet der,» sa han og tok et drag av røyken.
«Jeg hadde fått en notis fra arbeidsgiveren min om et hemmelig rom bak en gammel vegg i sykestua som han engang hugget ut. Så jeg kom på en løgn, fortalte befalet om en migrene jeg hadde, og ble plassert på sykestua. Jeg fant det rommet. Bak en gammel Nirvana-plakat var det et hull som pekte nedover mot kloakkrørene. Jeg hoppet ned til et trangt rom med lange, stinkende rør som gikk ut av leir. Jeg gikk der rørene sluttet og så opp. Der trengte jeg bare å grave litt for å åpne det hullet som engang var der. Og voilá, jeg tittet opp og var ved et hull ved bussholdeplassen, utenfor leir. Så da hadde jeg alt jeg trengte. Jeg kom tilbake til kube, kom på en jævla dårlig løgn om at jeg var sjuk og ikke motivert til å være her mer, og dimmiterte. Ingen ville mistenke meg. Deretter kunne jeg komme inn og ut av leir når jeg ville. Byttet kompanistriper her og der, og hørte på alle samtalene deres her ute på null-plan. Jeg gikk til min arbeidsgiver med informasjon om hver eneste en her i Kp. 3, fordi han trengte én gardist for å komme seg til det kammeret han lengtet etter. Da gav jeg han mange lister over gode gardister og til slutt ble det en liste over de helstøpte gardister i Kp. 3.»
Kristoffersen visste ikke hva han skulle si. Alt rimte.
«Du store, men, hvorfor trenger han en gardist for å komme seg til underverdenen?» spurte Kristoffersen.
«Jeg vet ikke. Det kan være lokkemat for det som er der? Jeg husker en gang i Desember. Han sa til meg at det er et gigantisk beist der nede. Noe som kunne vært tatt ut fra en Fantasy-bok,» sa han og slukket røyken sin. Han tittet på klokka si: «Du store! Klokka er så mange. Jeg trenger din hjelp nå!»
«Nå?»
«Du skjønner ikke. Min arbeidsgiver har tenkt til å bryte seg inn i underverdenen om 20 minutter,» sa Freddy Larsen.
Hva er den gode ideen Claussen kom på? Kommer Sørland til å slå Larsen og Larsen i hjel? Forsvant Trondsen og Åmot for godt inn i mørkets verden? Vil Kristoffersen og Freddy Larsen lykkes i å stoppe Lt. Caspersen og redde Hans Majestet Kongens Garde?
Følg med i neste kapittel!
Følg med i neste kapittel!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar