Takk for mange positive tilbakemeldinger på Facebook. Her er kapittel 4.
Men hvis du ligger bak på historien, er det bare å lese de foregående kapitlene:
Kapittel 4
A Long Expected Party
Gullerud oppdaget at han var i en liten hule. Hvor nøyaktig han var, visste han ikke, men han visste at han var inne i drømmen til Nordgård. Han prøvde å se etter hint om hvor og når han var, men han kunne ikke se noe som helst. Plutselig hørte han noen traske mot han. Vedkommende var Due.
«Har du funnet de andre?» spurte Gullerud.
«Nei, våkna utenfor denne hula her og så deg,»
Gullerud så seg rundt.
«Uansett,» sa han og reiste seg opp, «vi må finne de andre. Hvor tror du vi er?»
Due ristet på hodet. Han ante ikke.
Kristoffersen satt inntil veggen sammen med Eriksen. De fulgte med på de rolige kroppene til Bakko, Morken, Christiansen, Fylling, Torgersen, Gullerud, Due og Skjerve. De undret på hvor i bevisstheten de var.
På samme tid hadde Kinden tent opp 13 lys i en sirkel midt på kubegangen i kube 2. Hun ba alle pent om å oppholde seg på rommene sine i en halvtime. Dette ble respektert. Hun slo av lyset i kubegangen og startet å meditere. Det var helt stille. Det eneste man hørte var lyder nedenfra. Knowles satt på pussrom 2 og spilte den ene pianomelodien han alltid spiller, og man hørte svakt gitarspill nede på 120 der de sang en trall om Nybråten. Hun hadde øynene lukket, men åpnet da kald luft omfavnet henne. Og da så hun det.
Et gjennomsiktig skikkelse som satt rett foran henne. Personen hadde på seg en gammel og slitt M-70. Fjeset var grått med briller på.
«Det er ikke mange som kommer for å se meg for tiden,» sa spøkelset.
«Hvem er du?» spurte Kinden.
«Hvem er du?» spurte spøkelset, og selv om Kinden spurte først, følte hun at hun var under hans kontroll. Hun måtte svare.
«Je er Kinden. Og je trenger non svar fra deg. Hvordan kontakta du Moen og hvorfor?»
«Ah, det var det, da. Moen fant ut at det var en forræder i Kp. 3. En som var ute etter Gullstokken.»
«Gullstokken?»
«Ah, du har nok hørt historiene om Ringen. Vel, det er mye sannhet som går, men det er ingen ring som gir allmektige krefter, men en stor tamburstokk av gull. En ring er jo usannsynlig. Det er jo ikke lov å ringer i Garden, ikke sant.»
Kinden tenkte litt. Det rimer jo.
Due og Gullerud kom ut av den lille hulen og inn i en gigantisk mørk hule, gjennomvevd av tunneler. Veggene var våte og fylt av helleristninger fra oldtiden. Ved en av de mørke veggene så de resten av gruppen. De samlet sammen og diskuterte hvor de var.
«Planen er nå å finne Nordgård, og se om han er fremdeles i 1995,» sa Morken. «Da kan vi sikkert finne ut hvor vi er hen, finne ut motivene til Lt. Caspersen og se om det er han som står bak eller ikke,»
De fant en bred trapp gjennom en svær tunnel. Det luktet dødt der inne, men de gikk den veien. Der så de lys og hørte hvisking. De nærmet seg hviskingen, og kom seg til noen mennesker med hodelykt. To stykker i M04-uniform var å se i mørket. De kom seg til dem, og så at det var Nordgård og en annen.
«Nordgård!» ropte Skjerve.
«Ka fan gjer dere her?» spurte Nordgård.
«Hvem er dere?» spurte den andre karen som var sammen med Nordgård.
De andre så på uniformen hans og så navnelappen. Fredriksen stod det.
«Oh my god! Det er han som ble drept og kuttet i biter,» hvisket Torgersen til Fylling.
«Ikke tenk på hvem vi er,» sa Bakko. «Vi trenger noe informasjon fra deg. Hva gjør dere her?»
Fredriksen rettet på brillene og så på kartet sitt.
«Jeg har et kart her til Gardens kammer. Vi prøver å finne det først. Det er enkelte her på leiren som vil finne kammeret, bruke det som er der inne til deres fordel og bli Gardens Herre.»
Gruppen nikket.
«Vi vet akkurat hva du snakker om,» sa Christiansen. «Men vi lurer på hvordan du kjenner Nordgård? Hvordan havnet han med dere?»
«Eh, hva mener du? Korporal Nordgård har vært med oss hele tiden. Han har alltid vært en del av '95-kullet,» sa Fredriksen.
Kinden satt fremdeles med spøkelset.
«Moen startet etterforskningen på forræderen,» sa spøkelset, «han visste om en person med blå kompanistripe som var interessert i å finne Gullstokken, som befinner seg dypt under bakken her, i Gardens kammer.»
«Men hvorfor var han på rommet vårt? Hvorfor sa han til Marques at han skulle se på sola?» spurte Kinden. Spøkelset smilte.
«Han ville ha svar, og jeg måtte hjelpe han. Jeg fant Gardens kammer en gang, men da jeg kom tilbake til kuben ble jeg angrepet bakfra. Og så husker jeg ikke mer,»
«Du er Fredriksen!» ropte Kinden overrasket, «du ble dræpt og kuttet i mange biter, og stekt med et strykejern,»
«Mange takk for detaljene,» sa spøkelset Fredriksen sarkastisk. «Uansett, en dag da jeg var sammen med korporal Nordgård nede i underverden, traff vi en rekke gale mennesker som jeg aldri så igjen.»
Plutselig kom noen ut av døra til rom 210. Det var Heen som skulle dusje, og hun la merke til at Kinden var i en slags transe.
«Oj,» unnskyldte Heen seg, «Unnskyld Kinden,» sa hun og gikk inn igjen.
«Fredriksen,» sa Kinden, «fortell meg mer om Moen er du snill?»
«Vel, Moen ville vite hvordan han kom seg til Gardens kammer. Jeg fortalte han hele historien. Hvordan min venn, gardist Schumann, lette etter kammeret. Og at jeg, en dag, lånte kartene hans, og fant kammeret selv med korporal Nordgård. Jeg fortalte han alt jeg visste om det kammeret og Gullstokken, men jeg ville at han skulle oppdage inngangen selv.»
«Inngangen? Mener du inngangen til kammeret?»
«Nei, nei. Inngangen ned til underverdenen. En verden under bakken her. Den er fylt med tunneler og trapper. Det er til og med en utfordring man må klare for å komme seg videre. Og dypt der nede, der finner man kammeret. Inngangen til underverdenen er her på leir, men jeg ville at han skulle oppdage den selv. At han skulle finne passordet selv, for det er da han får lov til å komme inn,»
«Får lov?»
«Det kammeret har eksistert i årtusener. Det huser enorm energi, og midt i hjertet plasserte noen en stokk av gull. Den stokken har en bevisshet, og kan kun bli kommandert av en som fortjener den. Om Gullstokken er truet, vil skumle ting starte å skje.»
«Det kammeret har eksistert i årtusener. Det huser enorm energi, og midt i hjertet plasserte noen en stokk av gull. Den stokken har en bevisshet, og kan kun bli kommandert av en som fortjener den. Om Gullstokken er truet, vil skumle ting starte å skje.»
«Hva mener du med at Gullstokken kun kan bli kommandert av en som fortjener den?»
«Kun en gardist, eller eks-gardist, har muligheten til å bruke stokken. Gullstokken fungerer kun hos en som kan bruke den. Ellers kan man lett bli spist av alt som eksisterer nede i underverdenen. Sjeler til falne soldater befinner seg nede i underverdenen. Det samme gjelder troll og tusser fra norske eventyr.»
«Troll og tusser? De bor under Huseby leir?»
Fredriksen nikket.
«Æsj!» sa Torgersen. Hun tråkket i en ekkel sølepytt. «Jeg skjønner ikke hva vi gjør her! Lissom, hva er meninga? Nordgård har tidsreisa til 1995 en gang, og vært der hele tida. Hvordan kan det hjelpe oss å finne morderen?»
De andre snudde seg.
«Ho har rett,» sa Skjerve.
Mer kunne ikke de si, for de hørte lyder i mørket. Det var noe levende i en av tunnelene. En skapning som gryntet og skrålte.
«Ka e det?» spurte Due
«Kanskje det er hunden til Skage?» spurte Torgersen.
«Hehe, din gode venn Skage?» sa Bakko.
«Vel, han er ikke akkurat en god venn...» og mer kunne hun ikke si før de så skikkelsen komme ut av tunnelen. Et hårete troll, mye høyere enn Børsting, som klødde seg under armen og gikk sjanglete ut av tunnelen. Trollet så seg rundt, og deretter så ned og la merke til gardistene.
«LØP!» ropte Due.
Alle løp vekk fra trollet og inn i en annen tunnel. Trollet gaulet og løp etter dem. Med kun to hodelykter som ledet veien var det vanskelig å si hvor man tråkket hen. Trollet nærmet seg og greide å plukke opp Fylling og Morken. En i hver hånd. Begge skrek.
To stykker våknet opp.
«Mornings,» sa Eriksen.
Fylling og Morken våknet opp på soverommet til Nordgård. Alle andre var koblet til drømmen hans. Noen svettet på grunn av redselen i drømmen.
«Hvordan gikk det?» spurte Kristoffersen, som satt ved siden av Eriksen. «Hva fant dere ut?»
Morken gned seg i øynene.
«Vi vet at Fredriksen dro ned for å finne den Ringen, og at Nordgård var med han.»
«Ja? Og videre?» spurte Kristoffersen.
«Det er noe uforståelig. Nordgård har alltid vært i '95-kullet.»
«Det er noe uforståelig. Nordgård har alltid vært i '95-kullet.»
Kristoffersen var forvirret. Det er forståelig. Når man kopierer «Inception», er det ikke alltid lett å følge med. Ihvertfall ikke når Høkaas skriver det.
Kiden satt fremdeles med Fredriksen-spøkelset oppe i kubegangen. Lysene holdte snart på å slukne.
«Men je skjønner fremdeles ikke det med Moen og sola. Hva mente han?»
«Det var mitt hint til han. Og det blir også mitt hint til deg. Et sted på leiren er inngangen til underverdenen. For å komme deg inn må du kunne passordet. Der solstrålene treffer, vil du finne passordet. Der. Der har du oppgaven din,»
«Men, hvorfor sier ikke du det rett ut?»
«Det er ikke riktig! En gardist skal jobbe seg opp til suksessen. En gardist skal gå igjennom hardt arbeid for å få det han eller hun vil, og ikke ta noen enkle løsninger. Jeg kan hjelpe deg litt med å si at Moen fikk litt flere hint av meg. Før han ble drept skrev han de i sin siste TP. Så vet du det.»
«Ok. Så det je trenger å gjøre er å finne passordet, som je kan finne i soloppgangen? Og deretter finne inngangen til underverdenen og komme meg til Gardens kammer? Deretter stoppe forræderen i Kp. 3 fra å finne Gullstokken og bruke den til å herske over verden?
«Ja, det stemmer det, men jeg ville anbefalt deg om å være forsiktig. Om Gullstokken er truet, da vil Gardeskrømtene komme.»
Kinden så at lysene begynte å slukke. Hun hadde ikke mye tid til å prate med Fredriksen-spøkelset.
«Gardeskrømtene?»
«De åtte som er inngravert på statuen Gardisten. Det er de åtte som er beskytterne av Gardens kammer og Gullstokken. Lundegûl, eller gardeskrømt, heter de. De er verken levende eller døde. Så pass deg for dem. De har på seg sorte kapper og kan infisere deg, skade deg, myrde deg eller gjøre deg til en fortapt sjel som må leve her på Huseby i all evighet. Akkurat som meg,» avsluttet Fredriksen. Han fikk tårer i øynene på slutten før han forsvant helt. Han var borte nå. Kinden pustet ut. Det var litt av et møte.
Akkurat i det hun reiste seg opp og plukket opp lysene sine, hørte hun mange folk komme ut av rom 240. Hun kom på at det er fest hos Jørgensen i kveld.
«Jasså, snakka med de døde, hæ? Syyyke greier, hæ?» gliste Eskås. Kinden, sjenert som hun er, sa ingenting og gikk tilbake til 210. Nå skulle hun rydde sammen lysene og gå på do for å studere TP-en.
De 30 minuttene Kinden fikk til rådighet med spøkelset brukte festfolka på å organisere hvem som skulle sitte på med hvem. Det endte opp med Norum, Trondsen, Eskås, Børsting og Åmot i Eskås sin Chevrolet, og Andersen, Kopperud, Harkestad, Holm og Illevold i Holms Nissan Yaris. Alle hadde lyst til å dra på en ekslusiv fest. Harkestad ble med han også, for han hadde lært seg noen triks fra Norum i å sjekke opp damer, og det hadde han lyst til å prøve på.
Klokka var blitt 8 og man kunne høre musikk fra Jørgensens villa på Holmenkollen. Utenfor villaen kom to biler kjørende inn. Villaen var gigantisk og med flott utsikt over Oslofjorden. Ned fra den var en lang vei ned til en port. Holm og Eskås sin bil stoppet der.
«Halla!» sa Holm til mannen ved porten, «vi har to biler som ønsker å parkere og krasje festen her. Det skal vel ikke være no' problem?»
Mannen ved porten så at dette kunne være et problem.
«Eh, ble dere invitert?» spurte portvakta.
«Jaja! Klart det,» sa Holm og smilte. Mannen så på blikket til denne lille gutten i førersetet. Han hadde ikke hjerte til å avslå det.
«Nåvel. Ja, jeg kan slippe dere inn. Så kan jeg sjekke senere i notisblokken min om dere ble invitert. Navnet er?»
«Underhill! My name is Underhill,» sa Holm.
«Jepp, den er mottatt. Jeg skal sjekke det ut. Bare kjør videre,» sa han og lukket opp porten.
Villaen hadde en fantastisk inngang. Inngangshallen var fullt av menn i smoking og kvinner i avslørende antrekk av silke. Gjengen hadde på seg penklær de også.
«Ok, folkens, vi må være raske. Portvakta kommer til å finne ut at vi ikke er invitert, så vi må finne Jørgensen med en gang,» sa Holm.
«Hahaha! Sjekk her, Illevold!» sa Trondsen og pekte på ei jente. «Der har vi henne, hæ!»
Illevold stivnet av sjokk da han så datteren til den kenyanske utenriksministeren i en sofa. Norum kom smilende ut av et soveværelse.
«Ha'kke dere fått no, ennå?» sa han.
«Vi har vært her i 3 minutter, og du fikk dæ dame!» ropte Trondsen. «Det er jo bare helt syyykt!»
«Ok, karer! Vi må kute og finne Jørgensen no!» sa Illevold og tok kommandoen. Han sa det egentlig bare for å komme seg unna den datteren. Alle gikk rundt i villaen og tittet. De prøvde å virke så naturlige som mulig.
På sykestua satt Kristoffersen, Eriksen, Morken og Fylling og så på søvnen til de andre. De hadde sovet lenge.
«Pulsen har roet seg ned, da» sa Eriksen.
I drømmen til Nordgård hadde de andre funnet et lite plåta i underverdenen. Foran dem stod en stor hvelving og derfra åpnet det seg store ganger til to forskjellige retninger. Den første pekte østover og den andre vestover.
«Jeg tror ikke det trollet kommer til å finne oss mer,» sa Fredriksen.
Skjerve bandasjerte foten til Gullerud som hadde tråkket på en skarp stein mens de løpte gjennom den mørke tunnelen.
«Hvorfor er du her, og ikke Schumann? Jeg trodde han var interessert i å finne Gardens ring,» spurte Bakko.
«Han er mye mer interessert i dette enn meg, men han er bare altfor besatt. Han er helt borte. Jeg tror ikke han engang fant inngangen til denne underverdenen,» sa Fredriksen.
«Å jasså, og hvor er denne inngangen?» spurte Bakko.
«Inngangen til underverdenen er lett å finne. Bare gå ut av kuben og gå til ...»
Før Fredriksen rakk å svare la de merke til at Nordgård forsvant i løse luften. Han var helt borte.
«Hva faen!» sa Gullerud. «Hvordan kan vi fremdeles være her, om Nordgård ikke er her. Er'kke dette hans drøm?»
«Ikkje sei at...» sa Skjerve redd.
«At vi er fanget her, i 1995, og dette er ikke en drøm,» sa Christiansen.
I den virkelige verden så vi hvorfor Nordgård var våken. Wormdahl skulle gi han en gulasj-suppe, men la ikke merke til alle som lå på gulvet og sov, så han mistet suppen i fjeset til Nordgård og vekket han fra den dype drømmen.
«For fan!!» skrek Nordgård. Det er ikke greit å få varm suppe i fjeset.
«Nææ! Shit ass,» sa Wormdahl og beklaget for tankeløsheten hans. Han tok fram et tørkle og fjernet vekk suppen fra fjeset og klærne hans.
Kristoffersen undret litt. Han tittet på de andre som fremdeles sov.
«Hvordan kan han,» sa han og pekte på Nordgård, «...være våken og ikke de. Er'kke de koblet til han?»
Drømmerne var fast nede i underverdenen.
«Dette gir ingen mening. Jeg greier ikke engang å konstruere noe her,» sa Christiansen.
«Hvordan kan vi være fanget i Nordgårds drøm når han ikke drømmer engang, lissom,» sa Torgersen.
I mørket hørte de hvisking. Men hviskingen var på et annet språk, og den skjærte i ørene deres. Den kom nærmere og nærmere, ut fra intet. Redselen steg enormt, og de visste ikke hva som skulle skje.
Eriksen så på en søvn-måler i medisinskrinet til Skjerve.
«Den går ut av skalaen. Fy faen! Det er noe som skjer der inne!» ropte Eriksen.
«Trykk på knappen. Spill av sangen! Få dem ut!» ropte Morken.
Men før de fikk trykket på knappen våknet alle sammen brått.
«Hva faen skjedde, a?» sa Eriksen og så på alle de som drømte. De ble liggende på bakken, helt stive, med øynene oppe. Det som var skummelt var å se fjesene deres. De var helt stumme. Fjesene var kritthvite, og alle sammen begynte å blø fra nesa.
«Faen!» ropte Kristoffersen og ristet i kroppen til Skjerve som ikke våknet, «hent legen!!»
I Jørgensens villa gikk Åmot rundt og drakk en tequila. Han tittet rundt i det store biljardrommet og lette etter Jørgensen. Han hilste på et par jenter og sjarmerte dem med Gudbrandsdalsdialekta. Harkestad var der også.
«Jasså, Harkis, går'e bra, hæ?» spurte en brisen Åmot.
«Ja, eg trivast godt. Det e mange hyggelege jenter tilstede,» sa Harkestad og tok en slurk av sin mojito. Åmot lo litt. De hadde det godt sammen.
«Åmot, sjå der!» sa Harkestad og pekte på en skulptur av stein som lå på toppen av en mørk skuff inne i biljardrommet. Den hadde et emblem som de kjente igjen, men på grunn av alkoholrusen var ikke hukommelsen helt tilstede.
«Hvor har i sætt det bildet?» sa Åmot. De tenkte litt, men ble fort avbrutt av Trondsen som kom løpende til dem. Trondsen pleier ofte å ha et humoristisk blikk og et smil om munnen, men nå var han dødsens seriøs.
«Vi må komme oss ut herfra! Nå! Jørgensen fortalte oss hvem morderen er, men han har tilkalt vaktene sine! Vi må ut herfra før de tar oss!»
Åmot og Harkestad kastet fra seg glassene. Åmot plukket opp skulpturen de så på og stjal den. De dultet borti mange gjester og skyndte seg ut av inngangsdøra. Der så de resten av gruppa, som løp ned veien mot bilene. Porten var åpen også.
«Er vi alle!?» ropte Holm som stakk hodet ut av vinduet sitt. Harkestad og Åmot delte seg. Åmot hoppet inn i Eskås sin Chevrolet med skulpturen mellom armen. Chevroleten hvinte og gasset på ut. Den var først ute av parkeringsplassen og gjennom porten.
«STOPP!» ropte portvakta som hadde vært på toalettet. Han kom løpende til parkeringsplassen.
Harkestad hoppet i baksetet i Yaris-en til Holm. Han rakk ikke å tørke av seg svetten, før bilen satte i gang motoren. Portvakta løp til førersetet og hadde tenkt å rive ut sjåføren, men Holm rullet opp vinduet og slo han rett i fjeset. Aldri hadde noen sett Holm så aggresiv. Aldri hadde de sett han kline til med håndneven sin på den måten. Portvakta falt ned ved siden av bilen, bevisstløs.
«Vent, vi mangler Kopperud og Andersen!» sa Illevold.
«Det får være dems problem. Vaktene er på vei ut dørene nå, og vi kan ikke la dem følge oss. Det blir kakebu på hele gjengen!» ropte Holm og gasset på. Tanken på kakebu var grusom. Han kjørte ut av parkeringsplassen i full fart. Harkestad var redd for Kopperud og Andersen. Tenk om de blir kidnappet? Svetten hans silte ned panna og han så gjennom vinduet at 6 vakter var på vei ut av villaen. Alle hadde med seg hunder, og han så de var på vei til bilene sine. Holm sin bil kjørte i full fart ned Holmenkollen og forbi alle rikmannshusene.
«Vi må komme oss på leir fort som faen,» sa Holm. Han så i speilet, og så på Harkestad, og sa det Harkestad egentlig ventet på å høre.
«Harkestad,» sa Holm, «Larsen er morderen.»
Hva har skjedd med 230-drømmerne? Vil Kinden finne Moens hint i TP-en? Hvordan i helvete kan Nordgård ha eksistert i 1995? Hvor er Kopperud og Andersen? Vil bilistene unslippe vaktene? Hvorfor har ikke Høkaas nevnt Bratlien, Claussen, Granum, signal-Haugen, Jamtveit, Smørsting, Storøy og Sørland i krimmen sin? Og ikke minst, hva kommer til å skje med Larsen nå?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar