mandag 25. april 2011

Kapittel 7 - The End Part Two: Gardens Kammer

Først av alt. Jeg må takke alle som har lest denne krimhistorien (som endte opp som en adventure-thriller istedenfor). Jeg planla å ha med masse bilder, og videoer, og mye annet rart. Men det ble litt for stort (og så har vi jo hatt påskeferie også).
Men jeg har bare fått positive tilbakemeldinger for det. Det er veldig, veldig hyggelig! Det setter jeg meget stor pris.



Her er det siste kapittelet! 
Lenker til de andre er her.













Kapittel 7
The End: Part Two












    «Åh, herregud. Vi kommer alle til å dø. Han har tilkalt Den Norske Løve,» sa Jamtveit. Navestad så nå på tamburstokken sin. Den lyste en sterk blå-farge. Det kolossale monsteret av en løve reiste seg opp og var slukt av sort røyk og flammer. Det brølte så steinveggene ristet, og reiste opp den flammende øksen, som var titalls meter lang. Den ble stående der og brøle før de to røde øynene oppdaget følget og startet å bevege seg mot dem.
    «Over broen!» ropte Illevold. Hele troppen sprang som om de skulle ta 3000 meter'n igjen. Langt videre i salen var det en bro over juvet. En smal bro som, forhåpentligvis, Den Norske Løve ikke kunne komme seg over. Noen av drillgutta, Holand og Helgesen prøvde å skyte det, men det var åpenbart at dette var en skapning som ikke kunne bli stoppet av noe som helst her i verden. Mens følget løp kunne de kjenne varmen bak dem, som gradvis kom nærmere. Trommene i film-musikken dundret løs. De kom seg til broen og løp så fort de kunne, på en rekke, over det 100 meter lange brospennet. De hørte troll i huler oppe i taket. De ropte og heiet.
    «Tromba, Tromba, Tromba!» klang det gjennom salen.
Hele troppen kom seg over broen, med en usikkerhet om Den Norske Løve ville komme over eller ikke. Navestad stod med den lysende tamburstokken og i en impulsiv akt løp han tilbake mot broen.
    «Navestad!» ropte Gaard.
Han løp med tamburstokken over til broen. Den Norske Løve var nesten framme. Det gigantiske skyggemonsteret var som et Cloverfield-monster i forhold til lille Navestad, som nå stod på midten av brospennet. Det gav et siste mektig brøl, med flammer som hvirvlet gjennom luften.
    «Du kommer ikke forbi!» ropte han. «Jeg er Gunnar Navestad, men resten av verdenen kjenner meg som Kuksprut. Jeg kommer fra The Hyperion og er ranka 1 på Platinum Division 108. Jeg kommanderer deg til å vende tilbake til Skyggen. Du kommer ikke forbi!» ropte han. Den Norske Løve ble stille før det reiste seg opp og skjøt ut flammer fra munnen og resten av kroppen. Løven svev den brennende øksa ned mot tamburstokken, og et glimt av hvitt lys skjøt fra stokken. De krasjet sammen. Navestad holdte på å falle ned, men holdt fenrik Paulsens tamburstokk framme. Den glitret tilbake til blått. Løven tok et par skritt bakover, men var nå rasende. Med et byks sprang den helt ut på broen, som begynte å gi tegn til til å falle sammen.
    «You shall not pass!!» ropte Navestad av full hals og plasserte tamburstokken midt i broen. I et brak knakk den sammen, og den ene halvdelen av broen smuldret og falt sammen. Navestad tok et par skritt tilbake for å ikke falle med den. Den Norske Løve hves og skrek, for den visste den var slått, men ville ikke falle alene. I selve fallet dro han fram den venstre labben sin og tok tak i Navestads knær. Han holdt seg fast i randen, men vaklet og grep forgjeves etter steinen. Han skled over kanten og rett før han falt ned maktet han å si:
    «What the fuck?» før han var helt borte.

Følget var lamslått. De stirret ned i mørket, og kunne ikke se hverken Den Norske Løve eller Navestad.
    «Jaja. Dette var jo ikke så god stemning, da,» sa Kval.
Arnesen kollapset helt. De andre tok han i mot. Noen gav han litt vann de hadde med.
    «Han har mistet mye blod,» sa Morken. Etter at han hadde mistet høyrearmen i tunnelene, hadde blodet bare flytet ut av han. Det gikk igjennom bandasjen.
Plutselig kom et lite jordskjelv. Masse buldring som rister veggene i grottesalen. Steinene ristet, og de holdt seg nede på bakken.
    «Ka skjer!?» ropte Okstad.
    «Alt vil falle fra hverandre. Han har tatt ut Gullstokken, og det vil være slutten på Huseby leir!» ropte Negassi. Skjelvet hadde roet seg ned, men de visste at de hadde knapt med tid.
    «Kor lenge e det igjen?» spurte Skjerve og dro opp medisinskrinet sitt. Hun hadde brukt opp nesten all bandasje. Hun så på Kristoffersen, historiens protagonist, men han tittet på noe annet. En liten trapp som gikk opp. Øverst i trappa så han en liten lysstråle som skinte.
    «Der! Det må være en utgang,» sa Kristoffersen.
    «Du må ikke gi opp nå, Kristoffersen, bare fordi han fikk tak i Gullstokken,» sa Nyhagen.
    «Nei, jeg skal ikke ut herifra. Folkens. Jeg er evig takknemlig for at dere har vært med så langt. Men nå skal han stoppes, og jeg gjør det alene,» sa Kristoffersen. Han tittet på drill og sa:
    «Jøsendal og Andersen. Bli med meg. I tilfelle jeg trenger litt våpenassistanse,» sa han og pekte på dem. De ble med. De andre samlet krefter og hjalp de sårede. Freddy Larsen snudde seg.
    «Jeg blir med deg,» sa han. Kristoffersen sa det var greit, men ingen flere. Han ville ikke risikere flere liv. Han så at noen var allerede på vei opp trappen, for å komme seg ut av denne grottesalen.

Kristoffersen marsjerte langs salen, på vei mot kammeret. Freddy Larsen, Jøsendal og Andersen rett bak. Han kjente sinnet koke. Selv om dette har pågått i 2 dager (til tross for at krimmen har blitt gitt ut i løpet av mange dager), så føltes det ut som han har planlagt dette lengte. Han kom seg til de to dørene hvor Lt. Caspersen hadde låst seg inne.
    «Ok. Jøsendal. Andersen. Gjør dere klare. Ha han i skuddlinja med en gang,» sa Kristoffersen. De gav et nikk tilbake og de åpnet steindørene.
Kammeret var rundt og fylt med juveler på de gule huleveggene. Det var utrolig vakkert. I midten var en stor sirkel med et hull helt i midten. De antok at Gullstokken var plassert inne i det hullet før løytnanten tok den ut. Utenfor sirkelen satt en maskert mann og mediterte mens han hadde Gullstokken i fanget. Han åpnet øynene med en gang han hørte noen komme inn i kammeret.
    «Hvordan er dere i live?» ropte mannen og reiste seg opp.
    «Vi bekjempet Den Norske Løve, og nå skal vi bekjempe deg. Lt. Caspersen. Overgi deg!» kommanderte Kristoffersen. Den maskerte mannen begynte å le. Han dro av seg masken og avslørte et fjes med to veldig tydelige arr og mørkebrunt hår.
    «Lt. Caspersen! Virkelig! Trodde dere at jeg var han?» sa mannen og lo.
    «Vel, ja. Hvem er du?» sa Kristoffersen.
Jøsendal og Andersen holdt han i skuddlinja. De så på hverandre og skjønte ikke de heller.
    «Mitt navn er Kjell Alrich Schumann,» sa mannen.
    «Schumann? Er du i slekt med Wyllard Schumann?» spurte Kristoffersen.
    «Åh, Wyllard. Det er et navn jeg ikke har hørt på lenge. Nei, du skjønner. JEG er Wyllard Schumann,» sa mannen.
    «Kjell Alrich Schumann,» ropte Jøsendal. «Du var delaktig i NOKAS-ranet!»
Schumann så på Jøsendal, pekte Gullstokken mot han og gjorde noe uventet. Han rykket i stokken og gule lynedslag skjøt ut av kula på stokken. Lynedslagene penetrerte Jøsendal. Andersen dro i avtrekkeren, men før han fikk skutt Schumann ned, førte han gult lyn mot Andersen også. Begge ble stekt og falt om. Schumann stoppet da han så de var døde. Enda et jordskjelv kunne høres. De holdt seg fast til kammerets vegger før det stilnet.
    «Faens jævel!» ropte Freddy Larsen og stormet mot han. Schumann slo han i fjeset. Larsen falt ned med masse blod kommende ut av munnen.
    «Jeg fatter ikke hvorfor du ble med denne gjengen her,» sa Schumann. «Jeg stolte på deg, og du jobbet i mot meg!»
    «Det var etter at du fortalte om din egentlige plan. Om Gullstokken!» skrek Freddy Larsen tilbake.
    «Det var deg hele tiden,» avbrøt Kristoffersen. Han stod lamslått og tenkte. «Det var du som drepte Fredriksen. Ikke Lt. Caspersen. Og den graven i Kambodsja. Det er Lt. Caspersen som ligger der!»
    «Du har researcha mye, gutt. Jeg dro til Kambodsja, for å finne ut hvordan jeg kunne komme inn i underverdenen. Jeg prøvde passordet «Holdning, snert, samhold», jeg prøvde fysisk å fjerne statuen, men ingeting funka. Så jeg fant han, og han bestemte for å trene meg opp. Det var nytteløst, så jeg drepte han i det jeg kom på en idé,»
    «Du kom deg ikke inn, fordi du ikke er en helstøpt gardist. Nordgård sa det, etter at han pratet med kapteinen. Du var dårlig i SLO, var meget egoistisk og hadde dårlig holdning. Og du ble misunnelig på Fredriksen, som kom seg inn, at du drepte han og latet som ingenting! Faen, altså! Du er så lite gardistisk at du trengte en annen gardist, Jamtveit, til å gjøre jobben for deg!» sa Kristoffersen. 
Dette gjorde Schumann forbannet, og han dro opp stokken sin, men istedenfor å peke den mot Kristoffersen, pekte han den mot Freddy Larsen, som oste av redsel og begynte å kvele han. Nesten som «The Force», han dro opp offeret med Gullstokken og fikk Freddy Larsen til å sveve. Kristoffersen så på han, og så han trengte hjelp. Han holdte på å bli kvelt ihjel. Kristoffersen var hjelpesløs.
    «Stopp med en gang!» ropte Kristoffersen.
Han visste ikke hva han skulle gjøre, så han løp mot Schumann, men ble slått ned av den andre armen hans. Han var for mektig. Freddy Larsen var fremdeles i lufta og prøvde å dra vekk den usynlige kraften som holdte på å kvele han. Schumann hadde blitt Gardens Herre, og da var det ingenting som kunne stoppe han. Freddy Larsen greide ikke å holde ut mer. Schumann slapp han ned og gav han et siste lynnedslag rett i brystet hans. Kristoffersen løp til Freddy Larsen, som var helt ødelagt.
    «Jeg er meget lei meg for Moen og Ommedal,» sa han før han tok sitt siste pustedrag. Kristoffersen holdt i han og prøvde å vekke han til live, men det gikk ikke. Han var borte.
«Så har vi helten vår,» sa Schumann. «Er det noen siste ting du vil si?»
Kristoffersen var livredd og løp ut av Gardens Kammer, men akkurat da han var ute av dørene ble han stoppet av en kraftig smerte i ryggen som lammet han helt. Schumann var bak han og pekte stokken ned mot den lille kroppen til Kristoffersen.
    «Bli med meg, Kristoffersen, og jeg kan vise deg ting enhver gardist hadde drømt om å se!»
    «Jeg skal aldri bli med deg!» ropte Kristoffersen som lå fremdeles på bakken etter det kraftige lynedslaget han nettopp fikk i ryggen. Han var alene nå, og var klar til å møte sin skjebne, om det skulle bli tortur til døden.
    «Bra! La hatet flyte gjennom deg. Det vil du trenge. Du kan bli min høyre hånd. Bli med meg og vi kan styre verden på vår måte,» sa Schumann.
    «Nei, aldri!»
    «Vennene dine er ikke her til å hjelpe deg nå. Overgi deg nå, og du vil få alt du har drømt om. Stå i mot, og du vil få en smertefull tid. Du vet, jeg skal ikke drepe deg. Jeg skal ha deg som min slave, og resten av livet ditt vil bli fylt av smerte og lidelse. Vil du det? Eller ha et luksusliv som min apprentice. Gjør ditt valg,» sa Schumann.
Kristoffersen maktet å reise seg opp og stod og stirret Schumann inn i øynene. Den mektige Schumann smilte.
    «Godt valg,» sa han, men Kristoffersen spyttet han rett i fjeset. Schumanns smil gikk til sinne, og han smalt kula på Gullstokken i fjeset til unge Kristoffersen. Han mistet to tenner, og blodet rant ut fra munnen hans. Schumann sparket i magen hans og førte Gullstokken mot kroppen. Kristoffersen ble redd. Schumannn sa et eller annet på et rart språk og skjøt lyn ut av stokken igjen. Kristoffersen skrek av full hals. Hele kroppen hans var ristet av uhoderlig smerte. Lynnedslagene slo til flere ganger og Kristoffersen holdte på å bli svidd.
    «Stopp der,» kom det fra noen andre.
Schumann stoppet og tittet på personen som kom. Det var Fylling.
    «Eg ønskjar at du holder opp. Det e ikkje hyggeleg,» sa hun. Schumann begynte å le og pekte stokken mot henne.
    «Vær .. så snilll..Ikke ..skad ... henne,» mumlet Kristoffersen. Kroppen hans var helt ødelagt.
Schumann ignorerte han og dro stokken fram. Ingenting skjedde. Stokken fungerte ikke. Han sa noe på det språket sitt, men ingenting skjedde da heller. Og da la han merke til resten av troppen bak Fylling. De marsjerte bak henne.
    «Kom igjen!» ropte Schumann, «Jeg kommanderer her! Amin naia! Gurtha! Dø!» ropte han, men ingenting skjedde. Nå ble han angstfull. Hele troppen beveget seg mot han, og sirklet han.
Uten å vise noen følelser, stormet de mot han og holdt han fast.
    «STOPP!» ropte Schumann. De stjal Gullstokken fra han og bærte han vekk. Han prøvde å knuffe seg vekk, men de var for mange. Han skrek av redsel. Følget holdt han fast og gikk mot juvet.
    «Nei! Ikke kast meg! Vær så snill!!» ropte Scumann, men troppen sa ingenting. De gikk mot kanten, holdt han og kastet kroppen ned. Skrikingen hans hørte man langt nede, helt til det var borte og han forsvant ned i mørket.

Kristoffersen ble liggende på bakken, helt slått av lyn-strålene. Noen kom til han og prøvde å hjelpe han, men plutselig ble alt svart.


**

Kristoffersen våknet opp på et soverom i sykestua. Han kjente sollyset treffe ansiktet hans. Han tittet ut av vinduet. Det var nydelig vær. Han så at noen hadde pusset opp rommet hans her. Der det engang var en Nirvana-plakat er det nå en helt ny vegg. Han var ør i hodet, og kjente smertene i ryggen hans.
    «Jeg ville råde deg å holde kroppen i ro. Du har vært igjennom mye,» sa en stemme på den andre siden av senga.
Kristoffersen så fram. Nils Egelien satt på kanten av senga hans.
    «Du var veldig heldig der, Kristoffersen. Du skulle vært død,» sa han med en mykhet i stemmen. Kristoffersen har alltid husket Nils Egelien som en energisk person, men her var han stille og rolig.
    «Hva skjedde?» sa Kristoffersen.
    «Dere reddet oss alle,» svarte han.
    «Men Gullstokken?» spurte Kristoffersen.
    «Den ble plassert tilbake i sokkelen. Den ligger trygt og godt i Gardens Kammer, som den alltid har gjort,» sa han.
    «Er den ødelagt? Den sluttet å fungere på Fylling, og resten av troppen,» spurte han.
    «Jeg kan fortelle deg at den lever sitt eget liv. Den fungerte ikke på Fylling for hun viste ingen redsel eller hat. Gullstokken kan ikke kommandere andre gardister, eller mennesker, på den måten. Den er ment som en tamburstokk, som skal lede en gruppe, og ikke som et våpen. Fenrik Paulsen og fenrik Veie for eksempel, ble ikke drept av gardeskrømtene. De viste ingen følelser, og stod stolt som helstøpte gardister. De lot dem være og kom seg ikke inn på leir» sa han og smilte.
    «Grunnen til at den fungerte på deg, på Freddy Larsen, Jøsendal og Andersen var at dere så den som et våpen. Dere viste redsel, og hat, og opptrådde ikke som gardister,» sa han.
    «Kødder du. Han skulle drepe oss. Det var selvforsvar!»
    «Det går bra. Jeg klandrer deg ikke. Jeg er glad for at du ikke ble med han. Men den virkelig grunnen til at dere greide å overmanne han, kom fra en større kraft enn den som finnes i Gardens kammer og Gullstokken. Det kom fra hjertet. Resten av troppen gikk tilbake til Gardens Kammer og hjalp deg. De var sammen som et lag, som et broderskap, som en familie. Det var ren nestekjærlighet som overkommanderte Schumann og Gullstokken,» sa han.
Kristoffersen tenkte. Heen hadde rett. Det var «Harry Potter» Høkaas kopierte mest av.
    «Men en ting jeg fremdeles ikke skjønner. Nordgård,» sa han.
    «Ah, ja. Der har du litt av magien som finnes her på Huseby. Noe skjedde med han, som ikke var en del av planen. Han ble absorbert av magien til Gardens kammer, og en slags skygge av han, har alltid vært en del av Kammerets historie. En skygge av han har alltid vært i 1995, og var der sammen med Fredriksen da han fant kammeret,» sa han.
    «Men, hva med de andre. Hvor er de?» spurte han.
    «Alle andre er i musikkbygg nå. Du har vært i koma i en uke, så de gleder seg til å treffe deg,» sa han.

Kristoffersen fikk hjelp av Nils Egelien til å reise seg opp, og de spaserte bort til musikkbygg. Da han kom seg inn i musikkrommet fikk han jubel og applaus. Alle var der. Hovedkorps, musikk og drill.
    «HUUUUUUUR...» startet Kavlie med, men ble avbrutt av Ask som sa at det ikke var bursdag, men en velkomst.
På xylofonen lå en kake med skriften: «Takk for alt, gardist Kristoffersen». Han ble rørt.
    «Hvem har bakt denne?» spurte han.
Alle så på Gullerud.
    «Ja, mamma bakte den,» sa han.
Kristoffersen tittet tilbake på troppen sin og ble rørt. Han så Arnesen, helt frisk, og med en ny arm.
    «Arnesen!» ropte han og skjønte ikke noe.
    «Noen forskere på Oslo Universitetssykehus eksperimentere med proteser. Og jeg fikk en ny arm, i bytte mot det maleriet vi malte til lagskonkurransen. Jeg fatter fremdeles ikke at 210 vant. Men uansett, armen fungerer dritbra,» sa han. «Nå får jeg historiens mest presise armsving!»
Alle smilte. Dette var en herlig dag. Wormdahl tilbød å skjære opp kaken, men han skled og mistet kniven. Kniven fløy og traff Nordgård i panna.
    «AAARGH! FAEN, Wormdahl!!» skrek han.
    «Nææ! Shit ass! Nordgård! Går det bra?» spurte Wormdahl. Kristoffersen smilte litt. Alt var tilbake som før.






The End





søndag 24. april 2011

Kapittel 6 - The End Part One: A Journey in the Dark

Nest siste kapittel. Jeg tror jeg greide å få med nevnelser av 86 ulike gardister i kompaniet. Det er rekord. 

Om ikke du er "up to date", finner du kapitlene her:














Kapittel 6
The End: Part One










En folkemengde hadde samlet seg utenfor Kp. 1. Musikk var der i sivilt, og det samme gjaldt drill. Klokka var 22.42 og kort tid til rosignal. Kristoffersen og Freddy Larsen kom gående.
    «Hva gjør folka her?» sa Freddy Larsen.
    «Hold kjeft, og lat som ingenting. Du skal tross alt ikke være her,» sa Kristoffersen.
    «De ødelegger plane...»
    «Pass på så jeg ikke ødelegger for deg og sladrer til resten av kompaniet om deg,» sa Kristoffersen. Freddy Larsen holdt seg på sidelinja, mens Kristoffersen gikk fram til folkemengden. Haugen stod foran, som en leder, og skulle forklare noe for alle sammen.
    «I kveld har vi funnet svaret. Langt under bakken her finnes det et kammer med enorm energi. I midten av dette kammeret finnes en stokk av Gull, og ikke en allmektig ring som de fleste myter baserer seg på. Kommanderen man med Gullstokken, kan man kommandere alle i verden til å gjøre hva du vil. Du kan herske over alle med den.
Vi vet at i løpet av de siste 60 årene har enkelte gardister greid å komme seg ned til denne gigantiske verdenen under bakken. 230,» sa Haugen og så på dem, «gikk inn i drømmen til Nordgård for å finne svar. Der oppdaget de at én gardist, Fredriksen, kom seg ned dit. Han fant kanskje ikke Gullstokken, men disse objektene,» sa han og pekte på boka og vinflasken som Vambeset hadde i hendene.
    «Hva er det der?» sa Sevaldson og pekte på flasken.
    «La meg demonstrere,» sa Vambeset og helte ut den merkelige væsken i vinflaska på spittskoene til Munksgaard.
    «Hølvødde! Æ ska vise deg...» ropte Munksgaard, som var fly forbanna, men før han rakk å gjøre noe, skjedde det noe helt spesielt med skoene hans. Væsken hadde skapt en fantastisk spitt på skoene. Munksgaard var sjokkert. Han hadde fått ordentlig helspitt. Over hele skoen.
    «Som dere ser, den vinflasken inneholder noe enhver gardist kunne lengte etter. Der har dere en forsmak over det magiske man kan finne der nede,» sa han. De andre lyttet. Sørland hadde med seg Larsen og Larsen med hendene bundet. De hadde forferdelige blåmerker og kutt i fjeset.
    «Kinden og Claussen fant også et kart ned dit. Det er ikke fullstendig, men vil likevel hjelpe oss. Inngangen ned til disse tunnelene, Claussen...» sa Haugen og gav ordet til Claussen.
    «Ja, for å komme seg ned til denne underjordiske verdenen, må man kunne et passord. Og myter sier at kun en gardist, eller eks-gardist, kan komme seg ned dit. Passordet er «Holdning, snert, samhold», noe en helstøpt gardist bør ha. Det passordet er skrevet under statuene av hanen, apen og pingvinen her på leiren. Det er de symbolene Nordgård tegnet, og som stod på den skulpturen Åmot tok. Åmot og Trondsen var så uheldige å bli tatt av noen sortkledde skrømt. Gardeskrømtene. Disse er de 8 beskytterne av Gardens kammer og stokken av gull. Det var derfor de stjal skulpturen fra Åmot. De vil ikke at vi skal komme oss ned dit for å misbruke Gullstokken,»
Haugen overtok.
    «Det stemmer. Men vi skal ikke det. Vi skal stoppe Lt. Caspersen fra å finne stokken. Vi skal gå ned til underverdenen, og hindre han fra å stjele den!» sa Haugen.
    «Men kor er inngangen til denne underverdenen?» sa Stokka skeptisk.
    «Det er her Claussen kom med sin idé. De 8 gardeskrømtene beskytter inngangen til underverdenen, fordi deres navn står inngravert på den,» sa han og pekte på statuen av Gardisten. Alle sammen snudde seg mot statuen. Haugen gikk mellom folkemassen og stelte seg foran Gardisten.
    «Holdning! Snert! Samhold!» kommanderte han. I et utrolig kult Spielberg-øyeblikk, åpnet statuen seg. Søylen beveget seg bakover, den mystiske John Williams-musikken bygget seg opp og under Gardisten dukket opp en gammel trapp som sirklet nedover. Alle sammen smilte.
    «Så jævla episk,» sa Almelid.
    «Men hold an, her,» sa Nordengen. «Har vi helt glemt mordene? Sa ikke Jørgensen at Larsen stod bak dem?»
Kristoffersen tittet på Freddy Larsen, som holdt seg i bakgrunnen. Kristoffersen gikk fram.
    «Vi har ingen bevis på at Larsen er bak det. Jørgensen kunne ha løyet. Det vi VET er at Lt. Caspersen er på vei ned til Gardens Kammer,» sa Kristoffersen og løy. Han visste at det ville bli et forferdelig kaos om han hadde avslørt Freddy Larsen. Det hadde han ikke hjerte til.
    «Stopp der!» hørte man bakfra, og skremte vettet av gardistene. Aasen skvatt så han besvimte. Gausel tok han i mot. Det var fenrik Paulsen og fenrik Veie som var bak dem. Hva de gjorde på leir kvart på 11 på kvelden, var uvisst. Og spesielt med HK 416 på kropp! Alle andre var nervøse. Det er tross alt ikke her de skal være rett før ro-signal.
    «Vi skal ikke beordre dere om å legge dere. Dette er viktigere. Vi vet hva dere skal gjøre, og vil hjelpe til. Her! Denne her kan komme til nytte,» sa fenrik Paulsen og gav Navestad, som stod nærmest han, tamburstokken til Kp. 3.
    «Chillærn!» sa Navestad og likte å få lov å holde den glinsende tamburstokken.
    «Den bringer lys i verdens mørkeste steder,» sa fenriken.
    «Nice, man,» sa Navestad. Navestad var glad for å få en litt kulere rolle i krimmen.
    «Lyser den blått, ja, da er det absolutt ikke noe dere kan gjøre,» sa fenriken.
    «Hva mener du?» sa Jørstad.
    «Da er alt håp ute,» sa fenriken.
Fenrik Veie nevnte for drill at de måtte inn og hente Garanden deres. Den ville de få bruk for.
    «En ting vi vet er at Gardeskrømtene er på vei til leir,» sa fenrik Paulsen.
    «Fenrik .... Gardist .... Knowles,» sa Knowles og tok en pause før han fortsatte: «Hvordan vet du om Gardeskrømtene? Vet du alt?»
    «Jeg var personlig oppe hos Jørgensen. Jeg skulle hente en skulptur i kveld, men ingen var der. Det var som om alle fordampet. Men så la jeg merke til en av Gardeskrømtene som tok livet av ei uskyldig jente. Dattera til den kenyanske utenriksministeren. De hvisket på et forferdelig språk og lette etter en skulptur. Jeg kom meg vekk så fort jeg kunne og kontaktet Veie. For alle som var på den festen der er døde, tatt av gardeskrømtene, og de er på vei hit nå» sa fenriken. De andre var stille. De tenkte på Kopperud og Andersen, som også var borte.
    «Dere må skynde dere og gjøre oppdraget. Jeg står ved leirvakta og Veie står ved velferden i tilfelle de kommer,» sa fenrik Paulsen.
    «Hvis skrømtan kjem, skal dei få smake!» sa fenrik Veie barskt.
    «Riiimelig badass, hæ,» sa Eskås.
    «Fort dere,» sa fenrik Paulsen. Alle snudde seg.
Da var alt i gang. Drill kom løpende med Garanden deres. Freddy Larsen ble også med, men holdt seg i bakgrunnen. Enkelte spurte hvorfor han var der, men Kristoffersen sa bare at han skulle hjelpe til. Ingen stilte noen ekstra spørsmål til det. Hele gjengen gikk samlet i to rekker ned sirkeltrappen. Den var smal i toppen, men ble større og større lenger nede. Navestad gikk først med tamburstokken i høyre hånd. Den startet å lyse, og fungerte som en perfekt lommelykt. Trappen endte og de var nå i et gigantisk rom. Rommet var på størrelse med plasthall. Kanskje ikke like høyt under taket.
    «Ok, i følge kartet må vi komme oss til et rom med to tunneler. Der er inngangen til Gardens kammer,» sa Kinden og så på kartet hennes.
Alle sammen beskuet dette interessante stedet. Ask tok noen bilder. Resten av gjengen prøvde mobilene deres, men det var ingen signaler her nede. Loland og Munksgaard gikk sammen og sang på en go', gammeldags Kristiansand-sang. Harkestad var glad han tok med niste, så han tok fram brunost-skivene og spiste litt mens alle tittet rundt i dette gigantiske rommet. De la merke til at synet deres ble bedre i mørket.
    «Folkens. Sjå på dette!» sa Erlbeck. Nei, han skulle ikke vise fram spittskoene sine. Han pekte på en enorm bunke med skjelett og bein. Beina var store, og det så ut som det tilhørte mennesker. Bare store mennesker.
    «Hva inn'i svarte katta i granskauen!» kom det fra Thorgersen.
    «Åh, dette må tilhøre trollene,» sa Gullerud. Han husker det fra da de var her nede, i drømmen til Nordgård, og opplevde det ene trollet.
    «Troll?» spurte Hallem.
    «Ja, det bor troll her nede,» sa Gullerud. Dette skremte de andre mye mer.
    «Kan ikkje me bare finne dette kammeret, og kome oss vekk herifrå,» sa Rein. Han likte ikke å være her i det hele tatt, og mange var med han. Dette stedet var skummelt.
    «Sjå her!» sa Røsland. Han pekte på fotspor. «E noen flinke med å tyde fotspor?»
Finvik kom fram. Ja, han hadde et hemmelig talent innenfor å tyde spor.
    «Ja. Det ser ut som ein stor mann, som sleper på ein litt mindre kar. Kidnapping, kanskje?» sa Finvik.
    «Han trengte en gardist for å komme seg ned hit,» sa Kristoffersen. «Er det noen her som vi mangler. Noen som vi ikke har sett i dag? Drill? Er dere alle?»
Kristoffersen så på drill, som stod som en gjeng, bærende på M1 Garand.
    «Ja, vi er alle,» sa Wesenberg.
Kristoffersen så på musikk.
    «Ok, vi har Nordgård på sykestua etter hendelsen med suppen,» sa Kristoffersen.
    «Eh, det var faktisk et piano denne gangen,» sa Wormdahl.
    «Serr, Worms? Piano?» sa Østmo, men så hørte de en annen stemme som brøt fra folkemengden.
    «Jamtveit!» ropte Rudi. «Jamtveit har vært borte i kveld!»
    «Det stemmer. Han gikk ut til butikken etter middag, og var søkk borte. Han har ikke vært på rommet i dag. En snodig affære, må en si. Det er som tatt ut av en bok fra Ernest Hemingway,» sa Aanstad.
    «Ok. Dette e ikkje bra. Om vi sjår på spora så leder dei,» sa Finvik og pekte mot en liten tunnel de ikke la merke til, «så leder de dit. Det vil si. Lt. Caspersen er her allerede, og han har kidnappet Jamtveit,» sa Kristoffersen.

Alle var redde, men de fikk en ny og sterk motivasjon. Nå gjaldt det ikke å stoppe en galning fra å finne en Gullstokk. Nå gjaldt det å redde en av deres venner. Hele gjengen gikk gjennom den trange tunnelen.

På samme tid var det stille på Huseby leir. Bladene på buskene raslet svakt. Leirvakta tittet rart på fenriken og undret på hva han gjorde. Fenriken tittet på han og den grønne loslua han hadde på seg, og ristet på hodet. I distansen hørte han hvisking. Fenriken tittet rundt med alvesynet sitt. Søkte etter fienden. Det skjærte i ørene hans, men han tålte det. Sakte kom dem. Skikkelser i mørket. Han kjente deres giftige hvesing, deres kalde nærhet. Og da kom dem, ut fra mørket. Tre gardeskrømt.
    «Holdt!» ropte leirvakta og gikk framover med våpenet sitt. «Jeg sa holdt!»
Fenriken ble urolig, men stod som støpt.
    «Ikke gjør no. For guds skyld, ikke gjør no,» hvisket fenriken til leirvakta, som ikke hørte etter. Skikkelsene ble klare, og fenriken så de lange sorte kappene deres. Han så ingen øyne, men han kunne se at de gjennomboret han med deres kalde blikk. De gikk sakte mot han, men en av gardeskrømtene var på vei mot leirvakta. Leirvakta startet å skyte, men kulene gjorde ingenting. De gikk tvers igjennom den ene skrømten. Leirvakta ble angstfull i det skrømten beveget seg raskt mot han og tok på han. Da så fenriken hva som kanskje ville skje han snart. Leirvakta skrek i det den sorte hånden til skrømten tok på panna hans. Deretter begynte han å smuldre opp. Han falt sammen som om han var ikke noe mer enn grus og stein. Alt ble til aske som fløy vekk. Deretter gikk de sakte mot fenriken, som stod sterkt på plass.
    «Non o Chithaeglir, lasto Beth daer: Rimmo nin Briunen Dan in Ulaer!» sa fenriken og gjentok seg. Han var ikke redd dem. Skulle han dø nå, så skulle han dø med æren i behold.


Nede i tunnelene trasket hele kompaniet fremdeles og fulgte fotsporene til Lt. Caspersen og Jamtveit. Navestad i front med den lysende tamburstokken sin. Vegard Haugen og Nybråten hadde en lek der de skulle gjette hva Haugen tenkte på.
    «Ok. Er det noe man har i huset?» spurte Nybråten.
    «Ja,» svarte Haugen.
    «Er det noe som er montert på veggen?»
    «Ehm, nei,» svarte Haugen. De trasket gjennom tunnelene fremdeles. Freddy Larsen holdt seg til Kristoffersen hele tiden. Noen ganger kom følget til noen store rom i det dunkle mørket, men som regel ledet de inn i nye tunneler.
Veien føltes endeløs. Underverdenen var mye mer kolossal og innviklet enn de trodde. Ofte tråkket de i sølepytter eller knuste trollbein som lå slengt på tilfeldige steder i tunnelene. De var redde for å møte troll. Noen ganger kunne de høre noe troll-latter og støy, men aldri møtte de noe. Veien gjorde mange svinger, men det virket som om alt hellet nedover og nedover, før de til slutt gikk vanrett.
    «Ååh, og jeg som trodde 15 kilometer'n var ille,» sa Jørstad som var helt død i beina.
Her nede var det ikke noe lyd utenom traskingen til deres føtter. Og traskingen gikk langsommere etter å ha gått så lenge på steiner. Gruppen var ekstremt sliten. Noen ganger var luften der nede varm og ekkel, mens nå kjentes det ut som de gikk inn i en gruve med rent fjellvann.
    «Vann!» ropte Arnesen. Han var tørst og la merke til en fin liten bekk innerst i en hule som pekte ut av tunnelen.
    «Vi må ikke komme oss vekk fra hverandre, Arnesen. Vi må holde oss på samme vei,» sa Gjestvang. Følget fortsatte framover, gjennom tunnelen. De var nesten bakerst i gruppen nå.
    «Slapp av litt. Jeg må ha litt vann,» sa Arnesen og drakk fra bekken. Men så stoppet han å drikke. Han skimtet et øye som åpnet seg. Og han visste at det ikke finnes normale mennesker med ett øye. Kanskje i Indonesia. Rett ved bekken lå et troll som ble vekket av Arnesen.
    «Hva er det?» sa Gjestvang.
Arnesen reiste seg sakte oppover.
    «Ok, lille troll. Jeg skal ikke forstyrre deg mer,» sa han, men det hjalp ikke. Det en-øyde trollet reiste seg opp og vokste seg høyere enn Arnesen.
    «Løp!!» ropte Arnesen. Trollet stumblet seg ut av hulen og veivet med armene. Hele troppen var i full panikk mens de løp unna trollet. Arnesen løp alt han hadde fra trollet, og titet bak noen ganger. Trollet greide å gripe tak i han og legge han flat ned på bakken. Arnesen var dødsdømt der han lå med den gigantiske foten til trollet på toppen av magen hans, som gjorde at han ikke greide å rikke seg løs. Arnesen skrek etter hjelp, men det var ikke noe Gjestvang kunne gjøre. Trollet dro tak i Arnesens høyrearm og rev den ut av sokkelen. Arnesen skrek av full smerte. Trollet gryntet og lo, men la merke til en annen kar som stod fram.
    «Hej troll-fitte!» ropte en drillgardist med Garand, «Messe du med musikk, messe du med meg!» ropte han og skjøt ned trollet i et badass film-øyeblikk. Arnesen, som var i kraftige smerter, så at gardist Jessen reddet livet hans.
    «Han så faen ikke ut,» sa Jessen og pekte på trollet.
De andre gardistene kom ned veien og hjalp Arnesen opp. Skjerve bandasjerte han og de andre støttet han opp.

Gruppen fortsatte, og i et litt høyere tempo, bare for å komme seg inn i Gardens kammer så fort som mulig. De ville ikke risikere flere hendelser. Det virket som veien var veldig lang, men likevel virket det som om de gikk i en sirkel. Teorier gikk rundt på at hele underverdenen befinner seg under hele Oslo, men den endelige destinasjonen, Gardens kammer, er et sted rett under Huseby og at man må igjennom en serie med lange tunneler under hovedstaden for å komme seg til kammeret. Nybråten og Haugen satte i gang deres gjettelek igjen. Rosenlund og Fjeld Olsen hadde sin egen lek.
    «Ok. Hvem tror du Høkaas kopierer mest av. Ringenes Herre eller Indiana Jones?» spurte Rosenlund.
    «Æ tror *boom* *tishh* at han kopierte *bauuuuo* *umpf* *tissk* Ringenes Herre først, og *boom* *tishh* så la han på ei *boom boom* Indiana Jones-vri på slutten *ka-pooww*» beatboxa Fjeld Olsen.
    «Jeg synes det her ligner mer på Harry Potter spør du meg,» sa Heen.
Følget trasket videre. Nå kom de fram til en lang trapp som gikk oppover igjen. Da de kom på toppen var de inn i en annen tunnel. De fortsatte videre og holdt motet oppe. Noen ganger var det små trapper, andre ganger var det gigantiske tunneler som de måtte gå forsiktig igjennom for å ikke tråkke på de skarpe steinene. Alle hadde lyst til å finne et sted å sove, og mange misunnet Ekeberg for å være slottsvakt i kveld.
    «Hmm, det her e gjenkjenneleg,» sa Due. Han husket igjennom området fra drømmen til Nordgård. De gikk videre og kom til en stort grottesal. Lengst inne i grottesalen var et stort platå. Foran den stod en stor hvelving og derfra åpnet det seg store ganger til to forskjellige retninger. Den første pekte østover og den andre vestover.
    «Det er her kartet er brent,» sa Bratlien og pekte på kartet til Kinden. Det var her det var to veier, og den ene ledet mot kammeret.
    «Kva for ein velger me?» sa Råen i musikk.
    «Haha. Lol. Den som peker vestover lukter fisk,» sa Fard.
Gruppen tenkte, men hørte noe. Langt borte. Et larm, et drønnende bom som sendte skjelvinger gjennom steinene under føttene deres. Nei, det var ikke Fjeld Olsen som beatboxet. Hele følget samlet sammen i stor klump.
Dooom, Dooom lød trommeslagene. Veggene ristet.
De tittet rundt i den store grottesalen. Overalt i veggene var det gigantiske huler. Det var som om de var i en stor bikube og overalt i veggene var hjemmene til biene. Det verste med det var at dette var akkurat situasjonen de var i. Ut fra hulene kunne de se bevegelser. Gjennom de to gangene, den ene som pekte østover og den andre som pekte vestover, hørte de stemmer. Stemmer som kom mot dem. De tittet tilbake til tunnelen de kom fra, men der så de et troll som beveget seg sakte ut fra tunnelen.
    «Vi kan ikke komme ut,» sa Smørsting.
Følget samlet seg sammen. Redde. Trollene nærmet seg.
    «Drill! Dere har våpen. Samle dere rundt oss!» ropte Føyen. Bekken dro fram våpenkassa si og delte ut patroner i full fart. Trollene nærmet seg. De krøp ut fra hjemmene sine i veggene. Mange kom fra tunnelen, og noen kom fra de to gangene ved platået.
    «Tromba! Tromba! Tromba!» ropte trollene, som et kall for å få mat.
Med en gang trollene fikk øye på våpen, dro de fram sine hammere og spyd. Et langt og tynt troll tok opp sitt lange spyd og kastet det mot en tilfeldig i musikk.
    «Nei!!!!» ropte Loland.
Et langt spyd traff Rudi mitt i brystet og gjennomboret hele kroppen hennes. Man hørte beinene knase. Hun kastet opp masse blod og falt ned på steinene. Loland rakk ikke å redde henne. Da begynte helvete.
Drill startet å skyte på trollene. Skjelbred plafret løs på et troll med tre hoder. Martinsen løftet opp Holm som nesten ble tatt av et gigantisk hunn-troll. Med en hånd som løftet Holm, og en annen på avtrykkeren, greide han å skyte trollet så hjernegørr sprutet ut. Det var intenst! En hårete tusse svingte rundt med en skarp hammer, men Hjelseng og Svarva skjøt i magen og halsen på dette beistet, så det falt ned. Awesome film-musikk dundrer denne scenen.
    «Vi må ta veien østover!» ropte Kinden og pekte på de to gangene oppe ved platået.
Gruppen prøvde å skvise seg igjennom mengden av drillgardister og troll. Noen troll hadde ikke våpen, så det gjaldt bare å sparke og slå. Roland sparket et en-øyd troll så øyeballen gikk 5 centimeter inn i hjernebarken. Østerud var rett bak henne og reddet henne fra et annet troll. Han skjøt to ganger i det. Hansen gikk løs på et skittent troll og knakk nakken på det.
    «Dette er for Ommedal, din jævel!» ropte hun. Jessen smilte til henne, og fortsatte og fyre løs og banne han også. Råen fra drill ble totalt knust av et gruvetroll og hans hammer. Navestad la fra seg tamburstokken og hoppet på et annet troll, trakk ned buksa på han og dro av penisen. Trollet jamret. Navestad lo. Flere ganger måtte Bekken kaste ammunisjon til drill-gardistene, som trengte mer skudd. Det var skudd overalt. Jentene skrek da de så et troll dra opp Åse og kaste han inntil veggen. Han landet hardt på steinene. Åse kom seg på bena, men hadde en knekt nese og mye blod som rant fra fjeset. Ellers gikk alt bra med han, men iPaden som han hadde i sekken, var ødelagt. Jallow skjøt et annet troll og ropte til Fjær:
    «Syv!»
    «Hah! Jeg er på elleve allerede!» ropte Fjær tilbake og skjøt hodet av et bergtroll.
    «Tolv!» ropte han.
Børsting hoppet på et annet troll, som var i lik størrelse, og hadde bryting med det. De knuffet og slo, og Børsting vant da han slo trollfjeset inn i en skarp stein. Et annet troll var i ferd med å ta Børsting, men Jensen og Jensen skjøt det begge to. Finbråten kastet en flaske Antibac i øynene, som blendet et annet troll som holdt en stein han skulle kaste på Finbråten. Han mistet steinen, og Nordby rakk å skyte det. Resten av gjengen trakk seg inn mot den ene gangen som pekte østover. Larsen fra drill så et troll som gikk mot Sørland. Han siktet, men skjøt Sørland istedenfor. Uten anger. Dette var hevn for torturen. Alle greide å komme seg inn i gangen som gikk østover. Et siste grottetroll var på vei inn, men det var for stort til å komme seg inn i gangen, så den prøvde å knuffe seg inn. Med et brak raste hele inngangen over trollet. Det døde.
    «Nå er det bare en vei,» sa Kristoffersen. Alle var helt fra seg. Gardistene var i sin egen verden, og kunne nesten ikke tenke på hva som hadde skjedd. Tanken på alle de døde kroppene som ble igjen i grottesalen var forferdelig. Denne veien var ikke like lang som de tidligere tunnelene. Veien gikk i svinger, men endte opp i en stor sal, som var på størrelsen med halve X-plass. Veggene var dekket av sølv og juveler, og med lyset fra tamburstokken til Navestad, var det et godt og varmt lys som skinte over hele salen. Følget var lamslåtte.Her luktet det ikke råttent og dødt. Salen bestod av et flatt gulv med ca. 40 røde ruter. Rutene var store, nesten 2 meter i diameter og var med ett skritts mellomrom. Det var dog ikke dette som fikk oppmerksomheten til gruppen, men den store døra på den andre siden av salen.
    «Der! Fy søren! Det MÅ være døra til Gardens kammer!» ropte Eriksen og løp tvers over salen, men hele kroppen hans falt ned da han tråkket på en av de røde rutene. Ruten åpnet seg opp, som en liten luke og Eriksen falt ned i avgrunnen. Hans skrik lød høyt og forsvant da han falt ned til det ukjente. De hørte ikke engang kroppen hans treffe bakken.
    «Eriksen!!» ropte Christiansen.
    «Fy faen, de er feller. Okay. La oss gå til den andre siden av salen uten å tråkke på de jævla rutene,» sa Branæs.
Alle listet seg til den andre siden. De tittet på den store steindøren og dyttet den. Den rikket seg ikke opp.
    «Mellon,» prøvde Kleiven.
    «Holdning, snert, samhold!» ropte Mork.
    «Det funker ikke, fordi du ikke er helstøpt,» sa Claussen til han.
    «Det er ikke derfor. Jeg vet hva det her er,» sa Kinden. «Det er hintet!»
Alle så på henne.
    «Spøkelset Fredriksen sa at han gav Moen noen hint. Og Moen gjemte det i TP-en i tilfelle noe skulle skje han,» sa hun og brettet ut en TP hun tok fra toalettet.

FAKTA OM:
KTV
Moen

  • Går på rode 8 rekke 2
  • Har en hund som heter Daisy
  • Ikke glad i makrell i tomat

    «Ja, men det var bare kødd. Jeg kjente Moen og vet godt at han ikke har en hund som heter Daisy. Og han går jo ikke rode 8 engang,» sa Frivoll.
    «Nettopp! Daisy var det som stod på baderomsflisa i Kp. 5-dusjen. Der vi fant restene av Fredriksen, og den siste om makrell i tomat var noe jeg kom på i stad. Jeg visste hvilken av de to veiene vi skulle ta. Fard sa at den som pekte vestover luktet fisk, og det skrev Moen at han ikke var glad i. Det siste hintet er rode 8, rekke 2,» sa Kinden.
Hele gruppen tittet på de røde rutene. Man så folk ikke hadde den interessen for mystiske utfordringer lenger. Alle var demotiverte etter troll-angrepet. Noen synes dette var interessant.
    «Syyykelig. Dette er jo ruter til en drill-blokk,» sa Granum og smilte.
Appelblad meldte seg frivillig og listet seg til rode 8, rekke 2. Han presset den ene foten på ruten. Svetten silte ned langs panna i det han plasserte den andre foten der også. Han stod der i noen sekunder, helt stille, uten at noe skjedde. Deretter trykket den røde ruten litt ned og et høyt clunk hørtes. Steindøra åpnet seg.

Det var ikke Gardens kammer, men en annen stor sal. En sal av enorme proporsjoner. Kanskje den største de noen sinne har vært i. I midten var det et stort dyp og de så at langt til høyre var det en bro man måtte bruke for å komme seg til den andre siden. De kunne se to dører som var åpne, og det gylne, vakre lyset som kom fra innsiden av dørene.
    «Kammeret er der!» ropte Morken.
    «Johannes!» ropte Almelid. Jamtveit lå et stykke inn i salen, rett foran juvet. Han løp bort til han og ristet i han. Jamtveit våknet, men det eneste han fikk si var:
    «Han har tatt Gullstokken og tilkalt løven!»
På andre siden så de en maskert mann kommende ut av dørene til Gardens Kammer. Det vakre lyset sluknet helt. Han holdt Gullstokken i hånda og veivet med den.
    «Dere er for seine!» ropte mannen på den andre siden.
    «NEEII!!» ropte Kristoffersen.
    «Vi må komme oss til den andre siden og stoppe han!» ropte Rismoen.

DRDRRROOOOOOOOOOOOOUUUUUUUUUUWWWMMM!
Et brøl de aldri har hørt før. Et de ikke kunne drømme om. Kun noe «Skywalker Sound» kunne skape som en lydeffekt til et sci-fi monster. Langt borte, til venstre for dem, var en kjempemessig skygge. Større enn noen av de trollene de møtte på. Denne skyggen fylte hele salen. Mannen på andre siden stoppet, for dette var noe verdt å se.
    «Nyt deres siste sekund hvor dere feilet,» sa mannen på den andre siden, gikk tilbake inn i kammeret og lukket dørene.
De så et flammende omriss av et kolossalt dyr i den gigantiske skyggen. Dyret brølte ut flammer og fra den høyre hånden gnistret det fram en overdimensjonert øks av flammer og svart røyk.
    «Åh, herregud. Vi kommer alle til å dø. Han har tilkalt Den Norske Løve,» sa Jamtveit. Navestad så nå på tamburstokken sin. Den lyste en sterk blå-farge.


















Hvordan vil dette ende? 

Følg med i siste kapittel!