Nå kommer kapittel 2 av min påskekrim kalt "Gardens Herre". Om du ikke har fått med deg det første kapittelet vil jeg anbefale deg om å lese det. Kapittel 2 er kanskje litt langt, og fokuserer litt mindre på oss, men er likevel et viktig kapittel. Her er det mange "clues" å hente videre i krimmen.
Jeg poster et nytt kapittel ca. annenhver dag i påskeferien, og det er bare å diskutere og teorisere. Hele historien blir 7 kapitler. (Eller egentlig 6. De to siste er 2-delt, fordi det er bare fuckin' epic)
Uansett. Her er link til det første kapittelet:
Kapittel 2
Shadow of the Past
«Hører du meg, korporal Nordgård?»
Nordgård snudde seg. Han satt på en buss som forlot Fornebu. En annen kar i M-04 satt i vindusetet ved siden av han.
«Ka fa'n?» sa Nordgård spørrende.
«Jeg sa bare at du må huske å kjøpe Zalo til stikkesilikonering i kveld,» sa karen i M-04. Bussen rullet videre. Nordgård tittet på M-04-uniformen til personen ved siden av. Schumann stod det på den. Selv om han aldri har sett han, føltes det som om de har vært venner siden innrykk.
«Jeg gleder meg til kveldsøkta. Lt. Caspersen kommer på besøk, etter hans store walkabout i jungelen. Tenk, han har sikkert mye å fortelle oss. Ikke minst lære oss.» Schumann tittet litt rundt og så tilbake på Nordgård «Jeg lurer på om det er sant det de sier om han. At han en gang fant en skikkelig spesiell ring. En som gjorde han til en slags super-gardist. Gardens Herre har jeg hørt. Tenk deg det, a.»
«Hei, Schumann!» hørte han fra noen roder bak i bussen. En annen gardist med briller ropte. «Blir du med på pizza i kveld? Det er en ny pizza-sjappe kalt Flamenco som er verdt å prøve ut,»
«Jeg blir nok med, Fredriksen, om jeg får tid etter silikonering,» ropte Schumann tilbake og gav han et lite smil.
Deretter ser Nordgård et bilde av en dør. En av de låste dørene nede i Kp.5-gangen nede. Den som det står dusj på. Den røde døra åpner seg og en dam av blod renner ut, slik blodet renner ut av heisen i «The Shining».
Nordgård våknet brått. Han lå i senga på sykestua. Klokka var 17.34, og han hadde sovet siden han ble lagt inn tidligere på dagen. Rommet bestod av en seng, en vask og en gigantisk plakat av bandet Nirvana. Den har visst hengt der i årevis har han hørt. Han dro hånda over fjeset, og skjønte at det han drømte om var viktig. Aldri har han hatt en slik livaktig drøm om noe. Han gikk ut av rommet for å se etter en sykesøster, men la merke til Ommedal som satt i en av stolene og kom med et kraftig «Atsjoo». Hun så Nordgård komme.
«Morn, Nordgård,» sa hun, «åssen går'e?»
«Det kjennes ut som æ ha sovi gjennom ei jævla fyrstegongstjenast,» svarte han, mens han gnikket i øynene. «Æ må si ti'n legen at æ drar no. Æ føl mæ frisk,»
«Hmm, godt for deg, Nordgård. Du har vel... hørt?» sa Ommedal, tydelig preget av det sørgelige.
«Hæ?»
«Moen, vet du. Han ble drept under KBE-en i dag. Av en Gardens Herre,» sa hun. Nordgård ble stående, mens Ommedal måtte tilbake til rommet sitt. Hun fikk det ene rommet som hadde en LP-spiller, og tok med seg et par av vinylene sine som hun skulle høre på.
Resten av den mandagen fikk Kp. 3 fri fra all tjeneste pga tragedien. Politiet hadde tatt med kroppen til obduksjon, og befalet hadde reist hjem for dagen. Inne på stuerommet på 110 satt flere gardister, fremdeles sjokkert etter drapet på KTV Moen. Finvik satt i det ene hjørnet, og trikset med en jojo. Han har visstnok et hemmelig talent innenfor jojo-triksing, og har gitt ut en video på YouTube med 426 000 views. Okstad, som gredde plymmen på hatten, pratet med han og skjønte ikke helt hvordan han greide det. Mange andre satt der også, og diskuterte drapet.
«Jeg skjønner ikke. Hvorfor? Hvorfor har noen gjort det her?» sa Mork.
«Mhm. Helt enig. Jeg synes vi må tenke igjennom hvem som kunne gjøre dette?» sa Kristoffersen. Han tok opp et papirark med en gang. Det så ut som han var i ferd med å pønske ut en liten etterforskning.
«Det må være Huseby. Hu stilte rommet da vinduet var oppe. Hu er jo jævla mye hos drill også,» sa Branæs.
«Interessant poeng der, Branæs, men jeg synes ikke vi skal beskylde noen så lett,» sa Kristoffersen.
«Hvorfor ikke?» fortsatte Branæs. «Ikke glem at hu søkte som KTV da vi hadde den jævla avstemninga.»
De andre satt og tenkte. Navestad satt i sofaen med Gameboy-en, men tittet opp da Branæs nevnte det siste punktet.
«What the fuck? Hvordan kan ho ha whacka' ned Moen mens vi alle hadde KBE?» skjøt Navestad inn med, «de eneste som kunne ha gjort det, måtte ha vært de som ikke var med på lagskonkurransen.»
Kristoffersen tittet opp mot Navestad som kom med et godt poeng og skrev opp en overskrift: Potensielle drapsmenn, og streket under den.
«Okei, da kan vi fylle ut. Hele Musikktroppen var samlet under KBE-en, vi kan luke ut de fleste av oss. Alle de delvise, som var rundt 24 stk., var på styrkerommet. Drill var på troppens time, så de har alibi. De eneste som var borte var Negassi på slott. Ommedal var på sykestua husker jeg. Kleiven som var UKHB...»
«Eh, han kunne jo lett drept Moen, da. Han sitter jo bare på kuben,» sa Branæs.
«Hmm, joa, men...» sa Kristoffersen. Han likte tydeligvis ikke tanken på at en korporal ville gå løs på Moen. Ihvertfall ikke Kleiven.
«Ikke glem Wormdahl og Nordgård. De stakk jo fra mini-golfen,» sa Navestad.
«Det stemmer det!» sa Kristoffersen og skrev ned de navnene.
«Øøh, altså, er 'e ikke bare å ta kontakt med alle de, og deretter prate med ATV Marques om han vet no'. Det er jo det som er logisk her, jah,» sa Børsting og la trykk på den siste «jah»-en.
«God idé, Børsting. Jeg synes vi skal starte med en gang,» sa Kristoffersen og reiste seg opp.
Nordgård var på vei ut av sykestua. Det var stille på leiren. Nesten ingen folk å se, bortsett fra en tilfeldig kar i litt for stor membranjakke som paserte han da han gikk ut av sykestua. På X-plass så han Bergsrud og 3 andre som øvde sving. Bakko, Christiansen og Eriksen øvde sine reserve-plasser på «Romeo og Julie», mens Finbråten sparket en amerikansk fotball fra den ene til den andre siden. Nordgård spaserte bort til musikkbygget, gjennom den pene, nypussede døra og inn på kontoret til kaptein Brække, som satt i papirarbeid og hadde ikke hadde dratt hjem ennå.
«Kaptein. Gardist Nordgård. Æ trenger non oppklaringar. Kan du fortæl mæ om Gardens Herre og Lt. Caspersen?»
Kapteinen, som hadde tenkt til å skjelle ut Nordgård for å buse rett inn på kontoret, frøs fast i stolen sin. Han presterte å komme med en setning:
«Hvordan vet du om det?»
«Hvordan vet du om det?»
«Æ bare vet, kaptein. Dette kan oppklare mordet på Moen. Æ trur det kan ha no me Lt. Caspersen og Schumann å gjere.»
Kapteinen ble overrasket, men tenkte å gi han en sjanse. Han reiste seg opp, plasserte hendene bak ryggen og så på et fotografi på veggen, før han startet å fortelle:
«Jeg husker den tiden godt. Løytnant Caspersen hadde dratt til Kambodsja i noen år, men skulle endelig komme tilbake igjen fra ferien sin. Du vet, han var som en liten eventyrer. Han trengte noen år med pause. Men det var da han kom tilbake, da alt gikk galt,» han tok en pause, «Schumann, derimot, var en signaltrommeslager og hadde en far i US Army. Du skjønner, han kom opprinnelig fra Ohio. Familien hans flyttet til Norge, og han bodde på Sinsen i ungdomsårene. Veldig intelligent type, men veldig egoistisk. Han var heller ikke 100% flink på sengestrekk og SLO. Jeg husker han trente mye på holdningen, så jeg ville ikke kalt han en helstøpt gardist, men han hjalp mye til på slagverksfronten og ble god venn med gardist Fredriksen fra Lillehammer. Etter at han hørte en forelesning Lt. Caspersen hadde om Gardens ring, ble han helt besatt,»
Nordgård spisset ørene
«Gardens ring?» spurte han.
«Ja. Det er en myte om en ring som vil gi en gardist, eller eks-gardist, ekstremt store krefter. Alle de gode egenskapene man utvikler som gardist, vil overvelde gardisten som besitter den. Men Schumann visste om Ringen. Mange gjorde det. Det han ikke visste var at Ringen» sa han og pekte på bakken, «befinner seg her på leiren.»
«Fan i mormors våte vagina! Seriøst!?»
«Du lurer kanskje litt på hvordan vi i Kp. 3 har evnen til å bli verdens beste i musikk og drill. Hvordan vi får et ekstremt detaljesyn på indretjeneste. Hvordan vi greier å få en sinnsyk snært på bevegelser og formasjoner, som alle andre i verden drømmer om å ha. Svaret er enkelt. Vi får den kraften fra Ringen. Den fungerer som hjertet til Huseby leir, det som gir oss krefter og energi til å mestre.»
Nordgård lyttet. Hvorfor Høkaas har startet å kopiere «Star Wars» var uvisst for han, men han hørte videre.
Nordgård lyttet. Hvorfor Høkaas har startet å kopiere «Star Wars» var uvisst for han, men han hørte videre.
«Befalet kjenner til kraften, men kun et fåtall gardister har fått høre om den. Historien bak den er derimot mer ukjent for oss. Det sies at den ble smidd en gang for lenge siden. I et stort kammer, gravd dypt inne i jorda her, ble ringen plassert. Av en ren tilfeldighet dannet nazistene noen brakker her hvor det var enorm energi. Flere tyske offiserer var redde for området, men Hans Majestet Kongens Garde ante ingenting da de flyttet inn her i 1945. Etter det har det bare dannet historier om folk som har funnet den, eller flyttet på den, eller ødelagt den. Uansett, noe er her og den rette eieren av det vil bli kalt for: «Gardens Herre»
«Men...» sa Nordgård og tok en pause etter alt han hadde hørt, «ka har dette med Fredriksen, Schumann og Lt. Caspersen å gjere?»
«Det er det jeg skal fram til nå, Nordgård. Schumann forandret helt etter at han hørte om Ringen. Han sluttet å prate med folk. Sluttet å sosialisere seg. Det eneste han brydde seg om var Ringen. Han brukte de neste månedene på å finne den. Løytnant Caspersen var her kun i noen dager før han forlot oss igjen, så jeg husker godt hvor mye Schumann ønsket å finne han. Fredriksen var helt ødelagt. Han hadde ikke lenger kontakt med bestevennen sin, og moren hans hadde mistet livet til brystkreft. Og gjett hvor Schumann befant seg under begravelsen. Tenk, han var på leir og jobbet med kartene sine over null-plan. For et menneske!
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg kontaktet Lt. Caspersen og ba han om å komme tilbake. Jeg tenkte a løytnanten ville fikse alt, få han til å slutte å lete etter Ringen. Men en ting jeg ikke visste da, var at løytnanten var gal. Grunnen til at han befant seg i Kambodsja var for å holde seg unna Ringen. Så da han hørte om en kar som ville finne den, endte han opp med å....»
Kapteinen tok en pause. Drakk opp resten av kaffen og så tilbake på fotografiet av noen gardister.
«...han endte opp med å hevne seg på feil person. Han greide ikke å kontrollere seg, og klarte å myrde Fredriksen. Det var forferdelig. Han delte opp kroppen i flere biter og la dem inn i et av rommene her på leiren. Vi var helt fra oss. Politet kom til konklusjonen om at han plasserte et dampende strykejern på brystet til mordofferet. Mer kunne de ikke tyde, fordi de fant ikke alle kroppsdelene.»
Okay. Nå er det nesten litt for seriøst her. Er ikke bloggen til Høkaas en stor samling av tilfeldige morsomheter? Vel, her har du noen bilder av morsomme overskrifter.
«Æ skjønn itj. Korfor Fredriksen? Ka skjedde med Caspersen? Og ka skjedde med Schumann? Kor e han no?»
«Vi vet heller ikke hvorfor stakkars Fredriksen ble drept. Før vi oppdaget kroppsdelene hadde løytnanten forsvunnet tilbake til Kambodsja og Schumann stoppet jakten på ringen. Han kastet alle kartene sine, fullførte førstegangstjenesten og ble værende i Oslo. Jeg, derimot, var nysgjerrig på Schumann. Jeg visste det var noe mer ved han. Jeg kontaktet familien hans i 2004, men de sa han hadde dratt til sør-øst Asia for 3 år siden. De hadde ikke hørt noe mer fra han. Derfor dro jeg til Kambodsja, og til det ene stedet i jungelen jeg hadde hørt løytnanten nevne til meg en gang for lenge siden. Et slags tempel hvor han hadde tilbringt tiden sin der. Og der fant jeg kun en ting. En grav der det stod: Wyllard Schumann. 8/04 1966 – 17/09 2003,»
«Så han e dø?»
Kapteinen nikket.
«Mest sannsynlig drept av løytnanten han også. Det er derfor nesten ingen vet at løytnanten besøkte oss på 90-tallet. Alle har hørt mytene om at han forlot landet, og ble aldri sett igjen. Det er nesten ingen som kjenner til historien om da han kom tilbake til Norge, og drapet på Fredriksen. Vi har prøvd å skjule det så godt vi kan, for å unngå mistillit og fall i rekruttering.»
De begge tok en pause, og ble sittende der i et par minutter, før Nordgård reiste seg opp, uten et ord.
«Nordgård. Nå vil jeg ihvertfall ha et svar fra deg,» sa kapteinen, «hvordan vil dette hjelpe etterforskningen?»
«Æ tror nemlig ikkje at det er ein a oss som har drepe Moen,» sa Nordgård før han gikk ut av døra. Han måtte snakke med resten av troppen nå.
I stua på 210 hadde Kristoffersen samlet Wormdahl, Kleiven og Negassi. Rommet duftet av lavendel eller noe sånt. Jeg vet virkelig ikke. Et eller annet asiatisk lys som Kinden har tent opp ihvertfall. Negassi var fremdeles i paradeuniform etter å ha nettopp kommet hjem fra slottsvakt. Han hadde ikke hørt om hendelsen før nå, og var tydelig lei seg over å ha mistet et flott menneske.
«Okey. Jeg har en oversikt over alle som ikke var tilstede under drapet på Moen. Og det er dere tre, pluss Ommedal og Nordgård, som er på sykestua. Kan jeg høre om hva dere gjorde i tiden mellom 08.00 til 09.30,» sa Kristoffersen og gjorde pennen sin klar.
«Jeg hadde akkurat stått opp og startet å kle på meg, » sa Negassi. Heldige slottsvakter som får lov å sove mye lenger enn oss.
«Ja, som du vet. Æ måtte ta med Nordgård til sykestua,» sa Wormdahl.
«Eg spilte flagg og måtte låse opp plasthall for kp. 2,» skjøt Kleiven med.
«Hmm, ja. Kunne du vært mer spesifik på tidspunkt?» sa Kristoffersen.
«Sa ikke du at Ask hadde tatt bilder av liket?» spurte Negassi. «For hvis hun tok bilder av alle vinkler, så kan man sikkert se klokka til Moen. Jeg mener, kroppen hans smalt i bakken, så klokka knuste regner jeg med,»
«Ja!» skrek Kristoffersen, «genialt. Da vet vi det nøyaktige tidspunktet for dødsfallet»
Hele gjengen stormet ut av rom 210. I det Wormdahl åpnet døra i en enorm fart, kjente han at han traff noe hardt. Noen stanget i døra. I det han smalt opp døra, dunket han døra inn i Nordgårds skalle. Han falt ned på rompa, og først nå skjønte gutta at Nordgård var på vei inn på rom 210.
«AAAAURGH!! FAEN!» skrek Nordgård etter å ha fått døra midt i panna.
Vegard Haugen stod på siden. Han lo seg i hjel av situasjonen.
«Nææ! Shit ass!» sa Wormdahl, «går'e bra?»
«Ææh, kan du følge mæ te sykestua,» sa Nordgård.
Wormdahl løftet opp Nordgård fra gulvet og gikk med han ned trappa til Roland. Harkestad, som var i kubegangen, gav Wormdahl et lommetørkle han hadde i lomma, så han kunne plassere det på hodet til Nordgård, hvor såret hans var. Kristoffersen, og resten av gjengen, kom seg til 220.
Wormdahl løftet opp Nordgård fra gulvet og gikk med han ned trappa til Roland. Harkestad, som var i kubegangen, gav Wormdahl et lommetørkle han hadde i lomma, så han kunne plassere det på hodet til Nordgård, hvor såret hans var. Kristoffersen, og resten av gjengen, kom seg til 220.
Der ble de møtt av Kavlie som gomlet i seg en cola. Han skrek til Wormdahl at Cola er unntak på shit-deal. De andre ignorerte han. Kristoffersen kom til Ask og spurte om å få se bildearkivet på PC-en. Hun likte egentlig ikke at de forstyrret, siden hun var i en dyp samtale med kjæresten, men siden dette var for etterforskningen dro hun opp bildearkivet sitt. På den andre siden av sofaen satt Munksgaard sammen med Jørstad og spittet paradebeltet.
«Jau, sjøkk spidden nå. Døn ble ganske nice, eller hva?»
«Der!» ropte Kristoffersen. De hadde funnet det korrekte bildet. De satt i spenning, mens Ask trykket på zoom-knappen og så tidspunktet.
«08.02,» sa hun.
Kristoffersen nikket og takket for seg. Han snudde seg mot Negassi og Kleiven som stod i døråpningen til stuerommet på 220.
«08.02 er tiden for dødspunktet. Det vil si at det er rett etter kapteinens morgentale. Og det vil også si at det ikke er en av oss. Kleiven» sa han og så på Kleiven, «du spilte flagg, og du Negassi,» sa han og nikket til han, «du var jo på slottet. Nordgård hadde ennå ikke fått en golfkølle i hodet, så han og Wormdahl har alibi. Så, da gjenstår...»
«Ommedal,» sa Kleiven.
«Sadtan! E det ho som e mordaren?» ropte Munksgaard høyt. Eller, «sa» istedenfor «ropte».
«Det stemmer, Munksgaard. Om ikke det er noen utenforstående, eller befal, er Ommedal den vi er ute etter. Så, vi får ta en prat på sykestua. Der er Wormdahl og Nordgård også, så jeg foreslår vi går dit,» sa Kristoffersen, så på klokken og satte i marsj sammen med Kleiven og Negassi. De braste ut døra på 220 og skremte livet av Aasen, som prøvde å finne et rolig sted å øve. Dårlig avgjørelse her, Aasen. Terningkast 2. Ikke alltid lett å øve på signalmarsjer i kubegangen på kube 2. Ikke det at det er stille på kube 1 heller, med Emanuel Desperados-imitasjoner fra Gaard og Nybråten, Navestads «chicken»-utfordringer og andre ting som kommer ut av rom 120.
På samme tid var Hansen og Gjestvang inne på arkivet i musikkbygg. Det de to gjorde var noe så uskyldig som å lete etter en paukekasse de skulle bruke til moroprogrammet.
«Denne her, Karianne. Den tror jeg passer bra,» sa Gjestvang og kikket på en av de gamle paukekassene på arkivet.
«Mhm, skal vi spørre kapteinen om den,» sa Hansen.
De gikk opp trappen og passerte alle bildene over alle gardistene. Tenk, alle disse portrettene, alle disse menneskene, har vært igjennom en førstegangstjeneste som oss. Men kanskje ingen av dem har opplevd drap. Hansen stoppet ved et av bildene. Hun kikket nærmere, for hun kunne ikke tro det hun så. HMKG Musikktropp 1995 var tittelen på bildet, og under var det mange små enkeltportretter av gardistene som tjenestegjorde det året. Man så åpenbart at dette var over 15 år siden på kvaliteten på bildet, men det skadet ikke Hansen fra å finne ut en sjokkerende sannhet. Noe som ikke rimte i det hele tatt. Noe som var så mystisk og skummelt at hun greide ikke å få fram et ord. Hun pekte på et av bildene.
Hva er greia med Nordgård? Er Ommedal morderen? Hvorfor er ikke krimmen til Høkaas så morsom og lystig lenger? Hva er hovedstaden i Uruguay? Alt dette får du svar på i neste kapittel i «Gardens Herre»!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar