Kapittel 3 er ute. Jeg har fremdeles noen i troppen jeg ennå ikke har nevnt i krimmen. Ikke vær redd. Alle er med etterhvert. Noen har litt større roller enn andre, men det må være slik. Det finnes ingen gode historier med 80+ hovedpersoner. Har du ennå ikke lest kapittel 1 og 2 MÅ du lese dem.
Kapittel 3
Many Meetings
Mens Kristoffersen og gjengen var på vei til sykestua, ante de at noe var på ferde. Flere og flere løp dit, og det så ut som noe var fryktelig galt. I det Kristoffersen, Negassi og Kleiven kom inn til Nordgårds soveværelse, skimtet de nok et forferdelig syn. I en seng lå den døde kroppen til Ommedal, med golfkølla Nordgård ble truffet med, plantet inn i bakhodet hennes. Skallen var knust, og alt så ut som noe som kunne kommet ut av en «Saw»-film. Blodet rant fra bakhodet og fylte hele sengetøyet.
«Jajah. Det ser ut som godeste Ommedal trakk det korteste strået her, ja,» sa Kval.
Ingen andre sa noe, før Heen fikk helt panikk.
«Åh, herregud! Det var sant! Forfølger dere meg, vil en annen dø stod det på lappen,» sa en redd Heen. Hun hadde rett. Alle skjønte det, mens de så den døde kroppen på senga. Morderen, “den framtidige Gardens Herre”, sa han (eller hun) skulle drepe andre om han (eller hun) ble forfulgt.
De fleste begynte å trekke ut. Noen ble skikkelig dårlige av å se på liket. Illevold gikk på do og kastet opp Tandori-kyllingen han spiste til middagen, mens Navestad kastet opp noe annet rart i vasken, etter å ha hostet en hel dag. Situasjonen var helt grusom. Sykestua ringte politiet, som kom fortløpende og hentet liket.
«Æ foreslår at vi ringer Lt. Sørensen og mæld i frå,» sa Hallem. De andre var enige.
Kristoffersen snudde seg mot folkemengden, som hadde samlet seg utenfor sykestua. Mange holdt rundt hverandre for trøst.
Kristoffersen snudde seg mot folkemengden, som hadde samlet seg utenfor sykestua. Mange holdt rundt hverandre for trøst.
«Jeg vet han sa at han fortsetter å drepe hvis vi etterforsker saken, men jeg synes vi må likevel få oppklaring i dette. Hvis ikke, kommer flere til å dø! Vi kan ikke gi opp nå! Jeg foreslår at vi hører med ATV Marques. Hvem er med?»
Det var noen som rakte opp hånda. Resten var på vei til kuben. Hallem ringte løytnanten, som sa at vi uansett skulle ha en vanlig dag i morgen.
Kristoffersen gjorde som planlagt. Han, sammen med andre som ville til bunns i saken, gikk til Kp. 5 for å prate med Marques. Bak et skrivebord satt han og fylte ut papirer. Han liknet på en Gudfaren-skikkelse, med det mørke håret og det alvorlige blikket. Han snudde seg i godstolen og sa med sin praktfulle Stavanger-dialekt:
«Eg antar at dere vil høyre med meg om KTV Moen?»
«Ja, det stemmer.» sa Kristoffersen.
Marques tok fram mobilen sin og viste en tekstmelding:
Sorry! Kommer ikke! Jeg MÅ finne ut av dette! Er på rom 210 for å se hvor sola treffer! Jeg er SÅ NÆR!
Sorry! Kommer ikke! Jeg MÅ finne ut av dette! Er på rom 210 for å se hvor sola treffer! Jeg er SÅ NÆR!
Kristoffersen skjønte ikke.
«Hva er dette?»
«Det siste eg høyrte frå han. Den ble sendt kl. 08.00.» sa Marques og tok mobilen tilbake.
«Det er rett før dødstidspunktet,» sa Kristoffersen og så på de andre som var med han.
«Korfor skulle han sjå på kor sola traff?» spurte Råen. Han stod på siden, og var interessert i å høre hva Marques hadde å si.
«Eg veit helle ikkje kva han meiner, men eg kan fortelja kva eg veit,» sa Marques og tittet opp mot gruppen, «etter festkonserten har Moen visst om ein forræder i Kp. 3. Ein av dokker. Han har vore ute etter han sia da. Eg trudde ikkje på Moen. Eg trudde han var gal, fordi han påstod at eit skrømt møtte han i kubegangen i kube 2. Han sa til meg at han fikk viktig informasjon om forræderen, via skrømtet,»
«Ah, dette høres kjent ut.» brøt Aanstad med og kom med et tenkende blikk, «Jeg har lest dette i en bok av Fyodor Dostojevskij, men jeg husker ikke hva tittelen på den var. Hmm, jo, hvis jeg husker korrekt, var det...»
Kristoffersen avbrøt han.
«Vet Moen hvem som er bak dette?»
«Så absolutt. Han fekk vite hans identitet for litt sia,» svarte Marques.
«Hvem er det?» ropte Kristoffersen. Hans Zimmer-musikken bygde seg opp.
«Eg veit ikkje! Eg e ny, og har vore på pappa-perm. Han einaste som Moen delte informasjon med var Jørgensen,»
«Jørgensen? Den gamle ATV-en?» spurte Aanstad.
«Det er korrekt. Han har ein fest i morgen. I hans villa på Holmenkollen. Eg har ikkje hans mobilnummer, men hvis dokker kjem til festen, så trur eg at han kan hjelpe dykk. Meir kan ikkje eg hjelpe dokker med,» avsluttet Marques. «Og ein siste ting. Eg håper for guds skyld at Jørgensen slipp dokker inn på festen. Han kan vere litt kravstor,»
«Takk. Vi skal gjøre et forsøk,» sa Kristoffersen og var på vei ut, «du har vært mye til hjelp, Marques. Tusen takk.»
Alle andre gikk tilbake til vanlig kveldstjeneste etter en dag med 2 drap. Kopperud, Andersen, Loland og Rudi stakk ut på byen, Kval og Holm dro hjem, Hansen og Rismoen samlet seg på 130 for å se på «Frustrerte Fruer», mens hele rom 240 samlet seg foran sin TV og så på «Paradise Hotel».
«Rimelig chill, nå» sa Åmot
«Jaaa, blir rimelig fett detta her,» sa Eskås og laget klikkelyder med munnen. Alle smilte videre. Resten av rommet koste seg med reality-showet.
På rom 110 satt Åse i sofaen sammen med iPaden sin. Finvik satt og leste en Star Trek-bok. Finvik, vet dere, kan prate på Klingon. Okstad satt ved siden av, og fikset gardebeltet, og skjønte ikke hvordan Finvik kan prate det fiksjonelle språket Klingon. Åse surfet på nettet på iPaden.
«Ka gjer du?» spurte Stokka
«Jeg sjekker Dagbladet og Vg. De har skrevet om saken, og har et intervju med Gardesjefen,» sa Åse.
«Få sjå,» sa Stokka og nærmest rev av iPaden ut av hendene.
Andre kom inn på rommet og skulle se hva Åse drev med iPaden sin. Folk så på Facebook-profilen der det heller ikke sto noe særlig om drapet. Kun et par nye kommentarer, slik som Ekebergs oppdatering om hvor mye hun gleder seg til å være slottsvakt i morgen, og en liten kommentar fra Christiansen om hvor mye han hater Rubiks kube. Det var derimot ingenting på nettet som var verdt å ha med videre til etterforskningen.
Alle diskuterte saken. De diskuterte Nordgård, de diskuterte hvordan han i alle dager endte opp på et fotografi fra 1995, hvorfor Moen var på 210 for å se på sola, hva for et spøkelse han pratet med, hvor Ringen lå hen og alt annet som kunne løse opp saken.
De fleste la seg i 10-tiden, og tenkte på hvordan de neste dagene kom til å bli.
«God morgen, gardister. Nå er det på tide å stå opp. Ute er det 22 minusgrader og masse snø,» løy UKH-en, og spilte av noe som lå på VG-Lista Topp 20 i 1997. Allerede var flere i gang med vasking. Rom 130 startet med romvasken sin, men før de fikk tatt med seg 2 bøtter inn på soverommet, hørte de elleville dunk inn til døra si. Det var Fjeld Olsen som svabret kubegangen. På samme tid kom Norum opp fra trappa og stakk hodet, og resten av sleiken sin, inn til rom 140.
«Kopperud, for faen. Du må huse på å pakk ned saxen din,» sa han. «Stortromma di også, Finbråten,» sa han og pekte på Finbråten som var på vei ut til frokosten. Det tok ikke lang tid før det var fullt kaos på kube 1 der noen endte opp med en svaber for mye. Nordengen kom opp til rom 140 for å minne noen på om å hente klærne som lå til tørk. Loland satte i gang med saken. Oppe på kube 2 kjørte de samme rutinene, og det er helt sikkert mye stress der også.Jeg kjenner ikke kube 2 så godt, men jeg vet at alle tar av seg på bena før de går inn og ut av rommene. Rom 230 bruker noe som lukter godt iallefall, og 210 sliter med gangen. Ut fra kube 1-dusjen hører man høylydt banning fra en god Drammens-gutt.
«Fytti helvete i spreke Kurt Nilsens svette og kreftfylte brystvorter som ømt gnir mot fandens oldemors gravide mage!» ropte Thorgersen og pekte på noe ekkelt på flisene «Runking i dusjen utgår så jævlig!!»
Negassi fikk med seg dette. Er dette Troppens time-mat? Kanskje.
Under frokosten var det fullt av diskusjoner rundt drapene. Noen var helt stille, og prøvde å gå igjennom denne tunge tiden på egenhånd, mens andre var meget engasjerte rundt emnet.
«Mordaren kan ikkje vere ein av oss nå. Kven kunne ha eit motiv for å drepe ein frå drill og ein frå musikk?» sa Gausel.
«Det må være en utenforstående. Alle var på kompanioppstilling. Befalet også. Så det må være en fra et annet kompani som, på et eller annet vis, visste at Moen var på 210 noen minutter etter inspeksjon,» sa Rosenlund
«Jeg synes fremdeles det er sykt rart, a. Jeg mener, hva skulle han gjøre der, lissom?» sa Torgersen.
«Det som er enda sykere er det Nordgård fortalte. Om den ringen, og Caspersen, og de to gardistene fra '95-kullet,» sa Morken.
«Mhm,» nikket Rudi til Morken. Hun satt ved siden av Loland og var engasjert i samtalen, «tenk om Lt. Caspersen er bak dette?»
«Eller, kan det være noen som var her før? Kaasa, Kleveland, Ottesen, Carlin eller Henriksen?» sa Rosenlund.
«Hmm. Det e ein idè!» sa Røsland, som hadde lyttet til samtalen.
«Ka tror dere han Moen meinte om sola?» kom det fra Rein som nærmest hoppet av stolen. Med en spretten Haugesund-dialekt fortsatte han med: «Lissom, kva var det han va så nærme å finne ut av?»
«Ka tror dere han Moen meinte om sola?» kom det fra Rein som nærmest hoppet av stolen. Med en spretten Haugesund-dialekt fortsatte han med: «Lissom, kva var det han va så nærme å finne ut av?»
«Vel, sola står jo opp på den tiden. Kanskje det er noe solstrålene kommer til å treffe?» nevnte Morken.
«Kan vi ikke bare drite i alt dette her?» sa Vambeset, «Jeg mener, morderen sa han fortsetter å drepe hvis..»
«Hvordan veit'u at det er en han,» sa Branæs og hintet tydeligvis til Huseby.
«Jeg veit ikke, Branæs, men alt jeg sier er at hvis vi slutter å bry oss, om vi legger dette bak oss, vil han eller hun ikke drepe fler. “Forfølger dere meg, vil en annen dø” stod det på lappen. Vel, da må vi slutte å følge etter morderen,» sa Vambeset.
«Da får'n ringen!» avbrøt Nordgård med. Han satt alene, på bordet ved siden av og hørte på samtalen. Alle hadde glemt at han hadde kommet tilbake fra sykestua etter å ha fått et dørhåndtak i panna. «Æ drømte om det i natt også. Heile Garden kjem te å kollapse om han får Ringen. Aner dere ka som kjem tel å skje da!? Indretjænest, detaljesyn, snært, holdning, alt. Alt kjem te å dø ut. Det kjem ikkje tel å vere no' Garden vidare! Vi kan ikkje la det skje!»
Klokken var 07.25 og de fleste begynte å gå fra frokosten. Wormdahl var på vei opp trappa med en kaffekopp han hadde tenkt å nyte på kuben de siste minuttene før pussgruppe-inspeksjon. På toppen av trappa var han så uheldig å dulte borti en Kp. 2-gardist, så han mistet kaffekoppen ned. Og av en rekke tilfeldigheter, landet kaffekoppen på en person som stod i bunnen av trappa, som tilfeldigvis var Nordgård, som tilfeldigvis tittet opp i det hendelsen inntraff.
«AAARGH. Faen!» skrek Nordgård av smerte. Det er ikke alltid deilig å få kokende kaffe i fjeset.
«AAARGH. Faen!» skrek Nordgård av smerte. Det er ikke alltid deilig å få kokende kaffe i fjeset.
«Nææ! Shit ass!» sa Wormdahl. Han løp med en gang ned til Nordgård og fikk han med til sykestua.
Musikkøvelsen gikk som planlagt. Nyhagen stemte korpset i vei og fløytistene klaget på kulden.
«Det er lettere for dere å ta på dere mer, enn for oss å ta av oss,» sa Almelid til fløytistene. Han gikk tilbake til Noam Chomsky-boka si. Finbråten satt i stolen ved siden av han, og smørte hendene med tigerbalsam. Majoren kom inn, og alle hilste. Musikkøvelsen gikk som vanlig, men den var bare kortere grunnet hendelsene. Vi kjørte, som vanlig, igjennom mange stykker. «25 or 6 to 4» gadd vi ikke, fordi «den kan oss», sa majoren. Vi spilte heller ikke «Broadway Curtain Time», for den kan vi uansett. Bortsett fra Navestad som ennå ikke har lært seg hovedkorps-stykkene.
«Major, korporal Føyen,» sa Føyen og stilte et spørsmål, «i nota står det en crescendo fra messo piano til messo piano. Hva menes med den?»
«Det tek oss ei anna gong,» sa majoren og ignorerte spørsmålet helt.
I pausen måtte Knowles til Lt. Filberg for å få en ny hals til saxofonen. Alle begynte å gå hvor de ville hen. Kavlie satte seg hos slagverkerne. Hansen gikk bort for å masere Rismoen. Den høylydte Haugen gikk rundt for å skaffe penger til Haugen-fondet sitt. Erlbeck gav han 10 kroner, og det samme gjorde Arnesen og Almelid. Det var da Bakko gikk bort til Kristoffersen.
«Jeg hører du har startet i gang etterforskningen på drapene,» sa Bakko til Kristoffersen. Han nikket.
«Jo, for det er en ting du ikke vet om Rom 230. En ting som kan være til hjelp til deg,» sa Bakko. Kristoffersen reiste seg opp, og de begge gikk ned til arkivet for å diskutere videre.
«Slik jeg forstår,» startet Bakko med, «har noe mystisk skjedd med Nordgård. Han har drømt ting som kan ha noe med drapet og gjøre. Han har vært så dypt i underbevisstheten at han har endt opp i 1995, da Lt. Caspersen drepte gardist Fredriksen.»
Kristoffersen hadde armene i kors.
«Ja, det ser ut som det er slik situasjonen ligger an,» sa Kristoffersen.
«Da gjør vi en avtale. Vi går til sykestua, der Nordgård sover, og vi på rom 230, kobler oss inn i hjernen hans, og går inn i drømmen hans.»
Kristoffersen var forbløffet.
«Serr? Kobler inn i drømmen hans? Hvordan gjør dere det?»
«Stoler du på meg, eller?» sa Bakko kritisk.
«Joa,» sa Kristoffersen. Han lurte på om det hadde rablet for han. Bakko var på vei tilbake til klarinett-plassen sin. Kristoffersen gjorde det samme, og tenkte på det Bakko hadde sagt. Det med Nordgård i 1995 er sykt, men dette er nesten sykere. Etter musikkøvelsen gikk Kristoffersen til Gullerud og spurte om det er sant det med at rom 230 kan gå inn i drømmene til folk.
«Jaja,» svarte Gullerud, «du vet det medisinskrinet Skjerve bærer på. I en hemmelig lomme, under førstehjelpsutstyret, har hun et apparat med kabler som vi plugger i hverandre, og går inn i drømmene til hverandre.»
Kristoffersens mørke øyenbryn gikk til topps.
«Så, eh, det er ingen problem å gjøre dette for å få ut informasjon fra Nordgårds drømmer?»
«Øh, nei. Det fikser vi lett. Antar at han ligger på sykestua fremdeles, etter å ha fått kokende kaffe i fjeset,» sa Gullerud.
Kristoffersen pratet med resten av 230 om å ta det etter endt tjeneste, som var 15.30 den dagen. Alle var med.
Etter noen timer med SLO var vi ferdige for dagen. TK Illevold samlet hele gjengen i plasthall for noen opplysninger om morgendagen.
«Okey! I morgen er det KBE UTEN stridshansker!»
«Betyr det at det er med refleksvest?» hørtes det fra mengden
Illevold fortsatte:
«Fullt antrekk, men bare UTEN stridshansker!»
«Men, men, skal vi ha MED eller UTEN lue?» kom det fra en i troppen.
«Men, men, skal vi ha MED eller UTEN lue?» kom det fra en i troppen.
«Kun uten stridshansker!» sa Illevold irritert.
«Jaja, men, er det da med eller uten enkeltmannspakke?» sa en annen lur kar. Illevold orket ikke mer, og gikk.
«Kunne jeg få to ord med troppen?» skjøt Kristoffersen inn med. Jeg skjønner ikke hvorfor alle vil ha 2 ord, når de egentlig vil ha 87, «Jeg fortsetter etterforskningen, og har pratet med Marques. Hvis noen har noe, hva som helst, noe de har hørt eller sett, kom det til meg. Vi tror landstillitsvalgt Jørgensen vet hvem morderen er, og han har en fest i kveld kl. 20.00 i villaen hans på Holmenkollen. Jeg trenger noen med bil som er keen på fest. Vel, ikke for å feste, men for å få ut noen svar fra han.»
En rekke folk meldte seg opp, og Kristoffersen skrev opp navnene, før resten av troppen gikk tilbake til kuben for å ha middag.
«Nydelig. Nå kan vi endelig få noen svar her!» avsluttet Kristoffersen med.
Under middagen pratet Kristoffersen med Kinden. Hun satt og spiste vegetar-lasagne i det ene hjørnet av langbordet og pratet med Rystad. Etter det Kristoffersen hadde hørt om Moen og spøkelset, spurte han Kinden om hun kunne kontakte det. Hun er den eneste som kan bygge bro over til den spirituelle verdenen. Hun er den eneste som kan oppnå kontakt. Siden vi er i mørke tider, takket hun ja til oppgaven. Kristoffersen smilte. Endelig kommer ting til å havne på plass i kveld.
Han fulgte rom 230 til sykestua, hvor Nordgård sov i sitt gamle soverom med Nirvana-plakaten. Han hadde fått noen brennmerker i panna fra den kokene kaffekoppen som han hadde fått i fjeset. Skjerve åpnet opp medisinskrinet og begynte å trekke ut kabler.
«Om du ser her no, så koble æ flere av oss til Nordgårds hjerne,» sa Skjerve. «Etter 40 minutt starter denne sangen, og vi våkner.»
Hun trykket på Play-knappen, og et lydklipp av «Mitt hjerte alltid vanker», sunget av deres gamle medlem, Henriksen, spilte ut av høytalerne i medisinskrinet. Kablene var «hooket» opp med klarinettfliser, som vibrerer inne i munnen deres. Klarinettflisene plasserte de i munnen og vil gi dem direkte adgang inn i Nordgårds undebevissthet.
«I denne drømmen trenger vi Skjerve, i tilfelle noen skader seg. Hun har med seg førstehjelpsutstyret inn i drømmen,» sa Christiansen.
«Skade seg. På orntli'. Går det an i drømme?» sa Kristoffersen som var helt ny i dette her.
«Ja, det går an det, sjø» sa Due.
«Jeg, som skal studere arkitektur neste år, er arkitekten her. Om vi trenger å designe nye steder i noen andres sinn, kommer jeg inn. Korporal Due her, er lederen i gruppa, og kan fort «snappe» oss ut av realiteten. Han leder oss inn i nye drømmenivåer om det trengs. Bakko er «The Extractor», og drar ut informasjon som trengs å dras ut. Det kan være en koffert med hemmeligheter, dokumenter eller et lite memory-card. Fylling er «tourist». De samme gjelder Ekeberg, som er på slott nå Om ikke vi forstår hva som skjer, om vi har havnet i en signal-drøm, kan de forklare oss og redde oss ut av situasjonen. Så i dag er du alene Fylling,»
Fylling smilte seg rød i ansiktet.
«Det e motatt,» sa hun, «Eg har kontroll!»
«Som du ser er hun ikke koblet med klarinett-munnstykke. Gullerud er «The Forger», og er en som kan manipulere andres manerer, utseende og personlighet og dra det til sin fordel i drømmeverdenen. Han kan bli en person drømmeren kjenner. Vi har et kodeord, for oss å forstå, når han har manipulert andre.»
Gullerud snudde seg mot Kristoffersen:
«Det er et ganske enkelt kodeord: Pip»
«Morken,» fortsatte Christiansen, «er det som i drømmeverden ofte kalles «the Point man». Det er som regel lederens høyre hånd, og vet ruta i drømmen og alle detaljene. Så, hun er en med 100% kontroll. Og så har vi en kickstarter. En som ikke drømmer i det hele tatt, men som kickstarter sangen når vedkommende ser at vi begynner å få problemer. Eriksen og Torgersen pleier å bytte på den jobben. I dag er Eriksen våken.»
«No e det kobla,» sa Skjerve. «E alle klar?»
«Æ e klar, Skjerve» svarte Due og la seg ned. Alle andre var klare også, og de la seg ned på gulvet de også. Den hypnotiserende Hans Zimmer-musikken dundret videre.
Kristoffersen satt i spenning og smilte. Nå får vi endelig svarene. Klokka var 16.54 og han tenkte på at hovedstaden i Uruguay er Montevideo. Han visste at nå gikk rom 230 inn i drømmene til Nordgård for å finne svar. Han visste at nå gikk Kinden til kubegangen for å oppnå kontakt med spøkelset for å finne svar. Han visste nå at snart er det fest hos Jørgensen, hvor vi får det avgjørende og viktigste svaret. Hvem som er bak dette.
Hvorfor stopper Høkaas på et så passende sted i krimmen? Hva vil skje videre? Svaret vil du ikke få i neste kapittel!
Okay, da. Det gjør du! Eller ikke?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar