Først av alt. Jeg må takke alle som har lest denne krimhistorien (som endte opp som en adventure-thriller istedenfor). Jeg planla å ha med masse bilder, og videoer, og mye annet rart. Men det ble litt for stort (og så har vi jo hatt påskeferie også).
Men jeg har bare fått positive tilbakemeldinger for det. Det er veldig, veldig hyggelig! Det setter jeg meget stor pris.
Her er det siste kapittelet!
Lenker til de andre er her.
Kapittel 7
The End: Part Two
«Åh, herregud. Vi kommer alle til å dø. Han har tilkalt Den Norske Løve,» sa Jamtveit. Navestad så nå på tamburstokken sin. Den lyste en sterk blå-farge. Det kolossale monsteret av en løve reiste seg opp og var slukt av sort røyk og flammer. Det brølte så steinveggene ristet, og reiste opp den flammende øksen, som var titalls meter lang. Den ble stående der og brøle før de to røde øynene oppdaget følget og startet å bevege seg mot dem.
«Over broen!» ropte Illevold. Hele troppen sprang som om de skulle ta 3000 meter'n igjen. Langt videre i salen var det en bro over juvet. En smal bro som, forhåpentligvis, Den Norske Løve ikke kunne komme seg over. Noen av drillgutta, Holand og Helgesen prøvde å skyte det, men det var åpenbart at dette var en skapning som ikke kunne bli stoppet av noe som helst her i verden. Mens følget løp kunne de kjenne varmen bak dem, som gradvis kom nærmere. Trommene i film-musikken dundret løs. De kom seg til broen og løp så fort de kunne, på en rekke, over det 100 meter lange brospennet. De hørte troll i huler oppe i taket. De ropte og heiet.
«Tromba, Tromba, Tromba!» klang det gjennom salen.
Hele troppen kom seg over broen, med en usikkerhet om Den Norske Løve ville komme over eller ikke. Navestad stod med den lysende tamburstokken og i en impulsiv akt løp han tilbake mot broen.
«Navestad!» ropte Gaard.
Han løp med tamburstokken over til broen. Den Norske Løve var nesten framme. Det gigantiske skyggemonsteret var som et Cloverfield-monster i forhold til lille Navestad, som nå stod på midten av brospennet. Det gav et siste mektig brøl, med flammer som hvirvlet gjennom luften.
«Du kommer ikke forbi!» ropte han. «Jeg er Gunnar Navestad, men resten av verdenen kjenner meg som Kuksprut. Jeg kommer fra The Hyperion og er ranka 1 på Platinum Division 108. Jeg kommanderer deg til å vende tilbake til Skyggen. Du kommer ikke forbi!» ropte han. Den Norske Løve ble stille før det reiste seg opp og skjøt ut flammer fra munnen og resten av kroppen. Løven svev den brennende øksa ned mot tamburstokken, og et glimt av hvitt lys skjøt fra stokken. De krasjet sammen. Navestad holdte på å falle ned, men holdt fenrik Paulsens tamburstokk framme. Den glitret tilbake til blått. Løven tok et par skritt bakover, men var nå rasende. Med et byks sprang den helt ut på broen, som begynte å gi tegn til til å falle sammen.
«You shall not pass!!» ropte Navestad av full hals og plasserte tamburstokken midt i broen. I et brak knakk den sammen, og den ene halvdelen av broen smuldret og falt sammen. Navestad tok et par skritt tilbake for å ikke falle med den. Den Norske Løve hves og skrek, for den visste den var slått, men ville ikke falle alene. I selve fallet dro han fram den venstre labben sin og tok tak i Navestads knær. Han holdt seg fast i randen, men vaklet og grep forgjeves etter steinen. Han skled over kanten og rett før han falt ned maktet han å si:
«What the fuck?» før han var helt borte.
Følget var lamslått. De stirret ned i mørket, og kunne ikke se hverken Den Norske Løve eller Navestad.
«Jaja. Dette var jo ikke så god stemning, da,» sa Kval.
Arnesen kollapset helt. De andre tok han i mot. Noen gav han litt vann de hadde med.
«Han har mistet mye blod,» sa Morken. Etter at han hadde mistet høyrearmen i tunnelene, hadde blodet bare flytet ut av han. Det gikk igjennom bandasjen.
Plutselig kom et lite jordskjelv. Masse buldring som rister veggene i grottesalen. Steinene ristet, og de holdt seg nede på bakken.
«Ka skjer!?» ropte Okstad.
«Alt vil falle fra hverandre. Han har tatt ut Gullstokken, og det vil være slutten på Huseby leir!» ropte Negassi. Skjelvet hadde roet seg ned, men de visste at de hadde knapt med tid.
«Kor lenge e det igjen?» spurte Skjerve og dro opp medisinskrinet sitt. Hun hadde brukt opp nesten all bandasje. Hun så på Kristoffersen, historiens protagonist, men han tittet på noe annet. En liten trapp som gikk opp. Øverst i trappa så han en liten lysstråle som skinte.
«Der! Det må være en utgang,» sa Kristoffersen.
«Du må ikke gi opp nå, Kristoffersen, bare fordi han fikk tak i Gullstokken,» sa Nyhagen.
«Nei, jeg skal ikke ut herifra. Folkens. Jeg er evig takknemlig for at dere har vært med så langt. Men nå skal han stoppes, og jeg gjør det alene,» sa Kristoffersen. Han tittet på drill og sa:
«Jøsendal og Andersen. Bli med meg. I tilfelle jeg trenger litt våpenassistanse,» sa han og pekte på dem. De ble med. De andre samlet krefter og hjalp de sårede. Freddy Larsen snudde seg.
«Jeg blir med deg,» sa han. Kristoffersen sa det var greit, men ingen flere. Han ville ikke risikere flere liv. Han så at noen var allerede på vei opp trappen, for å komme seg ut av denne grottesalen.
Kristoffersen marsjerte langs salen, på vei mot kammeret. Freddy Larsen, Jøsendal og Andersen rett bak. Han kjente sinnet koke. Selv om dette har pågått i 2 dager (til tross for at krimmen har blitt gitt ut i løpet av mange dager), så føltes det ut som han har planlagt dette lengte. Han kom seg til de to dørene hvor Lt. Caspersen hadde låst seg inne.
«Ok. Jøsendal. Andersen. Gjør dere klare. Ha han i skuddlinja med en gang,» sa Kristoffersen. De gav et nikk tilbake og de åpnet steindørene.
Kammeret var rundt og fylt med juveler på de gule huleveggene. Det var utrolig vakkert. I midten var en stor sirkel med et hull helt i midten. De antok at Gullstokken var plassert inne i det hullet før løytnanten tok den ut. Utenfor sirkelen satt en maskert mann og mediterte mens han hadde Gullstokken i fanget. Han åpnet øynene med en gang han hørte noen komme inn i kammeret.
«Hvordan er dere i live?» ropte mannen og reiste seg opp.
«Vi bekjempet Den Norske Løve, og nå skal vi bekjempe deg. Lt. Caspersen. Overgi deg!» kommanderte Kristoffersen. Den maskerte mannen begynte å le. Han dro av seg masken og avslørte et fjes med to veldig tydelige arr og mørkebrunt hår.
«Lt. Caspersen! Virkelig! Trodde dere at jeg var han?» sa mannen og lo.
«Vel, ja. Hvem er du?» sa Kristoffersen.
Jøsendal og Andersen holdt han i skuddlinja. De så på hverandre og skjønte ikke de heller.
«Mitt navn er Kjell Alrich Schumann,» sa mannen.
«Schumann? Er du i slekt med Wyllard Schumann?» spurte Kristoffersen.
«Åh, Wyllard. Det er et navn jeg ikke har hørt på lenge. Nei, du skjønner. JEG er Wyllard Schumann,» sa mannen.
«Kjell Alrich Schumann,» ropte Jøsendal. «Du var delaktig i NOKAS-ranet!»
Schumann så på Jøsendal, pekte Gullstokken mot han og gjorde noe uventet. Han rykket i stokken og gule lynedslag skjøt ut av kula på stokken. Lynedslagene penetrerte Jøsendal. Andersen dro i avtrekkeren, men før han fikk skutt Schumann ned, førte han gult lyn mot Andersen også. Begge ble stekt og falt om. Schumann stoppet da han så de var døde. Enda et jordskjelv kunne høres. De holdt seg fast til kammerets vegger før det stilnet.
«Faens jævel!» ropte Freddy Larsen og stormet mot han. Schumann slo han i fjeset. Larsen falt ned med masse blod kommende ut av munnen.
«Jeg fatter ikke hvorfor du ble med denne gjengen her,» sa Schumann. «Jeg stolte på deg, og du jobbet i mot meg!»
«Det var etter at du fortalte om din egentlige plan. Om Gullstokken!» skrek Freddy Larsen tilbake.
«Det var deg hele tiden,» avbrøt Kristoffersen. Han stod lamslått og tenkte. «Det var du som drepte Fredriksen. Ikke Lt. Caspersen. Og den graven i Kambodsja. Det er Lt. Caspersen som ligger der!»
«Du har researcha mye, gutt. Jeg dro til Kambodsja, for å finne ut hvordan jeg kunne komme inn i underverdenen. Jeg prøvde passordet «Holdning, snert, samhold», jeg prøvde fysisk å fjerne statuen, men ingeting funka. Så jeg fant han, og han bestemte for å trene meg opp. Det var nytteløst, så jeg drepte han i det jeg kom på en idé,»
«Du kom deg ikke inn, fordi du ikke er en helstøpt gardist. Nordgård sa det, etter at han pratet med kapteinen. Du var dårlig i SLO, var meget egoistisk og hadde dårlig holdning. Og du ble misunnelig på Fredriksen, som kom seg inn, at du drepte han og latet som ingenting! Faen, altså! Du er så lite gardistisk at du trengte en annen gardist, Jamtveit, til å gjøre jobben for deg!» sa Kristoffersen.
Dette gjorde Schumann forbannet, og han dro opp stokken sin, men istedenfor å peke den mot Kristoffersen, pekte han den mot Freddy Larsen, som oste av redsel og begynte å kvele han. Nesten som «The Force», han dro opp offeret med Gullstokken og fikk Freddy Larsen til å sveve. Kristoffersen så på han, og så han trengte hjelp. Han holdte på å bli kvelt ihjel. Kristoffersen var hjelpesløs.
«Stopp med en gang!» ropte Kristoffersen.
Han visste ikke hva han skulle gjøre, så han løp mot Schumann, men ble slått ned av den andre armen hans. Han var for mektig. Freddy Larsen var fremdeles i lufta og prøvde å dra vekk den usynlige kraften som holdte på å kvele han. Schumann hadde blitt Gardens Herre, og da var det ingenting som kunne stoppe han. Freddy Larsen greide ikke å holde ut mer. Schumann slapp han ned og gav han et siste lynnedslag rett i brystet hans. Kristoffersen løp til Freddy Larsen, som var helt ødelagt.
«Jeg er meget lei meg for Moen og Ommedal,» sa han før han tok sitt siste pustedrag. Kristoffersen holdt i han og prøvde å vekke han til live, men det gikk ikke. Han var borte.
«Så har vi helten vår,» sa Schumann. «Er det noen siste ting du vil si?»
Kristoffersen var livredd og løp ut av Gardens Kammer, men akkurat da han var ute av dørene ble han stoppet av en kraftig smerte i ryggen som lammet han helt. Schumann var bak han og pekte stokken ned mot den lille kroppen til Kristoffersen.
«Bli med meg, Kristoffersen, og jeg kan vise deg ting enhver gardist hadde drømt om å se!»
«Jeg skal aldri bli med deg!» ropte Kristoffersen som lå fremdeles på bakken etter det kraftige lynedslaget han nettopp fikk i ryggen. Han var alene nå, og var klar til å møte sin skjebne, om det skulle bli tortur til døden.
«Bra! La hatet flyte gjennom deg. Det vil du trenge. Du kan bli min høyre hånd. Bli med meg og vi kan styre verden på vår måte,» sa Schumann.
«Nei, aldri!»
«Vennene dine er ikke her til å hjelpe deg nå. Overgi deg nå, og du vil få alt du har drømt om. Stå i mot, og du vil få en smertefull tid. Du vet, jeg skal ikke drepe deg. Jeg skal ha deg som min slave, og resten av livet ditt vil bli fylt av smerte og lidelse. Vil du det? Eller ha et luksusliv som min apprentice. Gjør ditt valg,» sa Schumann.
Kristoffersen maktet å reise seg opp og stod og stirret Schumann inn i øynene. Den mektige Schumann smilte.
«Godt valg,» sa han, men Kristoffersen spyttet han rett i fjeset. Schumanns smil gikk til sinne, og han smalt kula på Gullstokken i fjeset til unge Kristoffersen. Han mistet to tenner, og blodet rant ut fra munnen hans. Schumann sparket i magen hans og førte Gullstokken mot kroppen. Kristoffersen ble redd. Schumannn sa et eller annet på et rart språk og skjøt lyn ut av stokken igjen. Kristoffersen skrek av full hals. Hele kroppen hans var ristet av uhoderlig smerte. Lynnedslagene slo til flere ganger og Kristoffersen holdte på å bli svidd.
«Stopp der,» kom det fra noen andre.
Schumann stoppet og tittet på personen som kom. Det var Fylling.
«Eg ønskjar at du holder opp. Det e ikkje hyggeleg,» sa hun. Schumann begynte å le og pekte stokken mot henne.
«Vær .. så snilll..Ikke ..skad ... henne,» mumlet Kristoffersen. Kroppen hans var helt ødelagt.
Schumann ignorerte han og dro stokken fram. Ingenting skjedde. Stokken fungerte ikke. Han sa noe på det språket sitt, men ingenting skjedde da heller. Og da la han merke til resten av troppen bak Fylling. De marsjerte bak henne.
«Kom igjen!» ropte Schumann, «Jeg kommanderer her! Amin naia! Gurtha! Dø!» ropte han, men ingenting skjedde. Nå ble han angstfull. Hele troppen beveget seg mot han, og sirklet han.
Uten å vise noen følelser, stormet de mot han og holdt han fast.
«STOPP!» ropte Schumann. De stjal Gullstokken fra han og bærte han vekk. Han prøvde å knuffe seg vekk, men de var for mange. Han skrek av redsel. Følget holdt han fast og gikk mot juvet.
«Nei! Ikke kast meg! Vær så snill!!» ropte Scumann, men troppen sa ingenting. De gikk mot kanten, holdt han og kastet kroppen ned. Skrikingen hans hørte man langt nede, helt til det var borte og han forsvant ned i mørket.
Kristoffersen ble liggende på bakken, helt slått av lyn-strålene. Noen kom til han og prøvde å hjelpe han, men plutselig ble alt svart.
**
Kristoffersen våknet opp på et soverom i sykestua. Han kjente sollyset treffe ansiktet hans. Han tittet ut av vinduet. Det var nydelig vær. Han så at noen hadde pusset opp rommet hans her. Der det engang var en Nirvana-plakat er det nå en helt ny vegg. Han var ør i hodet, og kjente smertene i ryggen hans.
«Jeg ville råde deg å holde kroppen i ro. Du har vært igjennom mye,» sa en stemme på den andre siden av senga.
Kristoffersen så fram. Nils Egelien satt på kanten av senga hans.
«Du var veldig heldig der, Kristoffersen. Du skulle vært død,» sa han med en mykhet i stemmen. Kristoffersen har alltid husket Nils Egelien som en energisk person, men her var han stille og rolig.
«Hva skjedde?» sa Kristoffersen.
«Dere reddet oss alle,» svarte han.
«Men Gullstokken?» spurte Kristoffersen.
«Den ble plassert tilbake i sokkelen. Den ligger trygt og godt i Gardens Kammer, som den alltid har gjort,» sa han.
«Er den ødelagt? Den sluttet å fungere på Fylling, og resten av troppen,» spurte han.
«Jeg kan fortelle deg at den lever sitt eget liv. Den fungerte ikke på Fylling for hun viste ingen redsel eller hat. Gullstokken kan ikke kommandere andre gardister, eller mennesker, på den måten. Den er ment som en tamburstokk, som skal lede en gruppe, og ikke som et våpen. Fenrik Paulsen og fenrik Veie for eksempel, ble ikke drept av gardeskrømtene. De viste ingen følelser, og stod stolt som helstøpte gardister. De lot dem være og kom seg ikke inn på leir» sa han og smilte.
«Grunnen til at den fungerte på deg, på Freddy Larsen, Jøsendal og Andersen var at dere så den som et våpen. Dere viste redsel, og hat, og opptrådde ikke som gardister,» sa han.
«Kødder du. Han skulle drepe oss. Det var selvforsvar!»
«Det går bra. Jeg klandrer deg ikke. Jeg er glad for at du ikke ble med han. Men den virkelig grunnen til at dere greide å overmanne han, kom fra en større kraft enn den som finnes i Gardens kammer og Gullstokken. Det kom fra hjertet. Resten av troppen gikk tilbake til Gardens Kammer og hjalp deg. De var sammen som et lag, som et broderskap, som en familie. Det var ren nestekjærlighet som overkommanderte Schumann og Gullstokken,» sa han.
Kristoffersen tenkte. Heen hadde rett. Det var «Harry Potter» Høkaas kopierte mest av.
«Men en ting jeg fremdeles ikke skjønner. Nordgård,» sa han.
«Ah, ja. Der har du litt av magien som finnes her på Huseby. Noe skjedde med han, som ikke var en del av planen. Han ble absorbert av magien til Gardens kammer, og en slags skygge av han, har alltid vært en del av Kammerets historie. En skygge av han har alltid vært i 1995, og var der sammen med Fredriksen da han fant kammeret,» sa han.
«Men, hva med de andre. Hvor er de?» spurte han.
«Alle andre er i musikkbygg nå. Du har vært i koma i en uke, så de gleder seg til å treffe deg,» sa han.
Kristoffersen fikk hjelp av Nils Egelien til å reise seg opp, og de spaserte bort til musikkbygg. Da han kom seg inn i musikkrommet fikk han jubel og applaus. Alle var der. Hovedkorps, musikk og drill.
«HUUUUUUUR...» startet Kavlie med, men ble avbrutt av Ask som sa at det ikke var bursdag, men en velkomst.
På xylofonen lå en kake med skriften: «Takk for alt, gardist Kristoffersen». Han ble rørt.
«Hvem har bakt denne?» spurte han.
Alle så på Gullerud.
«Ja, mamma bakte den,» sa han.
Kristoffersen tittet tilbake på troppen sin og ble rørt. Han så Arnesen, helt frisk, og med en ny arm.
«Arnesen!» ropte han og skjønte ikke noe.
«Noen forskere på Oslo Universitetssykehus eksperimentere med proteser. Og jeg fikk en ny arm, i bytte mot det maleriet vi malte til lagskonkurransen. Jeg fatter fremdeles ikke at 210 vant. Men uansett, armen fungerer dritbra,» sa han. «Nå får jeg historiens mest presise armsving!»
Alle smilte. Dette var en herlig dag. Wormdahl tilbød å skjære opp kaken, men han skled og mistet kniven. Kniven fløy og traff Nordgård i panna.
«AAARGH! FAEN, Wormdahl!!» skrek han.
«Nææ! Shit ass! Nordgård! Går det bra?» spurte Wormdahl. Kristoffersen smilte litt. Alt var tilbake som før.
The End
